Bærumsmarka, vinterstid 2

Det er et ordtak som heter å ha vært ute ei vinternatt før, og det hadde jeg, inkludert turene i senere kapitler. Turen tidligere i vinter havnet i kategorien ”ett visst potensial”, men jeg har lært; lettere oppakkning, førstehjelpsutstyr og en del andre forbedringer, dette kan bli bra. Nede i den såkalte sivilisasjonen har våren tatt virkelig tak, jeg drister meg til tanken om kanskje å få med meg litt dyreliv også.
Det er8. mars jeg pleier alltid å markere denne dagen på min måte nemlig med en tur i skogen, det er torsdag, det er godt føre innover i Bærumsmarka og det begynner så smått og livna litt i lunnar for å si det slik.
Etter ett par timers skitur ankommer jeg min bestemte leirplass ikke langt fra Tjæregrashøgda, et viktig moment for vinterturene er god tilgang på ved. Da snakker vi tørr gran eller furu, det er det som brenner best i vinternatta. Jeg har droppet telt til fordel for en langt lettere fjellduk, denne spennes opp mellom to granlegger, en regelrett god gammeldags gapahuk, liggeplassen graver jeg ned til bakken, fyller på med granbar slik at jeg skal få ei god og lun natt der opp i skogen blårussen omtaler som noe som bare kan bygges ned.
Jeg går deretter i gang med å sanke ved, alle typer – tynnved til opptenning, kubber som skal kløyves og rundstokker som skal brenne natta gjennom. Jeg kløyver det som kløyves skal; tynnveden flises opp, kubbene deles i fire, mens stokkene vil gjøre nytte for seg slik de er.
Sola begynner å gå ned og det er på tide å fyre opp, ilden slikker forsiktig på tynnveden og den antenner, da det er tilstrekkelig varme til å legge på kubbene oppdager jeg et problem; bålet smelter seg ned i snøen og varme går med på å smelte snø; det er i ferd med å slokke. Jeg har verken med meg primus eller lyst til ei kald natt uten mat. Da lyser det opp for meg, gammel teori fra vektertida – den såkalte branntrekanten[1]. Jeg må få opp varmen i bålet og det fort. Jeg ser meg rundt, det er ikke tid til noe kløyving. Hvorfor anstrenge seg, jeg plukker tynt, tynt ris fra grantrærne. Dette brenner godt, varmen tar seg sakte men sikkert opp. Jeg følger opp med knusktørre grankvister mens jeg stabler den øvrige veden rundt bålet slik at den skal tørke. Omsider har bålet brent seg ned til bakken, varmen tar tak, jeg kan omsider følge opp med kubbeveden, fjerdedel for fjerdedel fore bålet. Til slutt har jeg fått opp såpass varme at selve rundstokkene skal til pers. Møysommelig legges de på – møysommelig er ordet for all bålfyring. For lite ved, og næringsdelen faller bort, for mye og oksygenet kan forsvinne. Rundstokker betyr middag, jeg fyller kaffekjelen med snø som jeg smelter. Bålet er nå en naturlig vannkoker, det syder godt i kjelen. Jeg tar den av og heller vannet i tørrmaten; en guffen substans som nå gir en følelse av mestring og velbehag. Jeg er varm, mett og fornøyd. Hvor lenge vil veden holde er et annet spørsmål som dukker opp, husker jeg rett fra forrige tur ligger det to rundstokker igjen ved forrige leirplass. Jeg spenner på meg skiene og finner plassen. Med hendene graver jeg meg 30 centimeter ned i snøen og kjenner noe rundt, det er stokkene. Fine og feite grankubber. Jeg tar de med opp til bålet og legger de til tørk. Vil de brenne hele natta? Vel det får vi se. Himmelen er stjerneklar da jeg skifter til fleeceundertøy og kryper ned i soveposen, grankubbene fra sist her virkelig fått liv i bålet, slik blir jeg liggende foran et vellykket bål og bare å nyte livet. Over meg suser ett og annet fly. Jeg tenker på de stakkars mennene i dress og slips som bare kaver etter mer fortjeneste- OG ATTPÅTIL TROR DE AT DE ER RIKE. Hah, de skulle bare visst. Noen tusen meter under dem ligger en fyr som synes rikdom er et bål, en varm sovepose, musikk på øret – og ikke minst dugelig tilgang på snus. Og attpåtil føler seg velstående. Neste morgen våker jeg rundt klokka åtte, sola er i ferd med å ta tak. Jeg ser til min glede at det fortsatt er liv i bålet, nok liv til at jeg får slengt på kaffekjelen. Har ikke kledd på meg ennå, bare vente litt til mens vannet koker opp. Etter hvert gjør det så, på med klær klar for en ny dag. Frokosten består av en frysetørket substans, bra smaker den også, kaffen er heller ikke en dum start på dagen. Jeg pusser tenner, pakker ned saker og ting før jeg gjør noe viktig; etterlater leirplassen på slik måte at alle spor av menneskelig aktivitet forsvinner. Jeg spenner skiene på meg og suser hjemover, en eller annen fysisk lov er det sikkert som gjelder – hva vet jeg, men det går påfallende fortere nedover enn oppover. Cirka to kilometer fra bussholdeplassen på Fossum er det slutt på skiføret for i år; i den forstand at veien plutselig er bar og jeg ligger horisontalt og sier stygge ting før jeg kommer meg på beina og avslutter med skiene på skuldra

Evaluering; jeg kjente plassen og visste hva jeg gikk til i dobbelt forstand, sekken var betydelig lettere pakket. Eksempelvis var det mindre hensiktsmessige teltet byttet ut med en enkel fjellduk samt at jeg hadde vært mer rasjonell ved pakking av mat. Hva jeg ikke gjorde riktig var å tenne bålet direkte oppe på snøen, heretter har jeg alltid gravd meg ned til bakkenivå før jeg har tent opp.
[1] Ild trenger en jevn tilgang på oksygen – næring - og varme for å utvikle seg