Høstferie i Nordmarka

Det er i midten av oktober 2007. Jeg er i praksis ved en videregående skole i Drammen og som seg hør og bør er det høstferie. Hvordan fylle noen dager med dårlig råd på en bedre måte enn å ta seg en langtur i marka, jeg bestemmer meg for å ta en tur i Nordmarka, som sommeren 2006 skal jeg ta toget til Grua og gå sørover ned til Hammeren. Denne gangen ved hva jeg går til, og ikke minst hvordan jeg skal gå. Denne gangen legger jeg inn ei natt ekstra slik at turen blir fra onsdag til lørdag, altså en fire dagers rolig labbing med tre netter under åpen himmel.
Det er ikke mange på NSBs lokaltog til Gjøvik denne torsdags morgen, det vil vel si mindre rift om plassene. Sant nok er jeg selverklært halvt misantrop, men med like fult sosiale antenner. Altså en utadvendt fyr som ikke har noe imot å treffe folk. Bylivet er i bunn og grunn en ensom affære for min del, men hva betyr det under en tur som dette?
Det er en flott onsdag i oktober, en klassisk oktoberdag faktisk – det er vel lov å håpe på en god skivinter, men alt til sin tid. Jeg går av toget på Grua, men jeg har lagt opp ei annen rute enn å labbe veien til Mylla. I dag skal jeg følge den rødmerkede skiløypa til Svartbekken, på den måten vil jeg spare noen kilometer- og ikke minst jeg får gå i skog. Noen hundre meter fra stasjonen skjærer jeg inn i skauen, heldigvis er det ikke så mange bløte partier. Ei og annen myr passeres, men høsten er såpass i gang at det har satt seg en viss frost i myrene. Jeg håper på å komme frem til Svartbekken før sola tar for mye. En ting er varmen – en annen ting er den forbaskede fobien min mot huggorm. Marka er pur idyll denne oktoberdagen, det ligger rim i skyggepartiene, en antydning til frost til bakken og på vannene ligger det ei hinne av is. Blå himmel og høstlige farger legger heller ingen demper på idyllen. Slik går jeg en times tid før jeg kommer til Svartbekken. Jeg tar meg en kjapp lunsj i form av kjeks og vann fra bekken før jeg nok en gang lar meg fascinere av sofaen som står henslengt her.
Etter pausa velger jeg å følge veien opp til fjellsjøen. Elgjakta er rett rundt hjørne, så jeg tar ingen sjanser på eventuelle hadelendinger som ikke klarer å vente. Veien er bratt, men fordelen er at jeg kommer raskere opp til ”marsjhøyde”. Jeg har valgt en annen vri når jeg kommer opp til Fjellsjøen, jeg har nemlig tenkt å ta en kjentmannspost som jeg kommer lettere til ved å gå her, med andre ord dropper jeg turen innom Gjerdingen. Det er vakkert ute på en dag som dette, Fjellsjøen er intet unntak. Det eneste aberet er at når jeg skal fotografere herligheten viser det seg at batteriet i kameraet er flatt. Nu vel, jeg får vel bilder i minnet jeg kan hente frem på lesesaler eller aldershjem, førstenevnte må jeg vel en tur innom før jeg slår følge med fuglene, sistnevnte er det mer tvil om.
Etter å ha tatt posten kommer jeg inn på veien igjen, jeg dropper Katnosa også; jeg går bevisst en lavere vei via Daltjuven retning Sandungen. Motet er godt, men det hjelper på å sette på litt god og passende musikk som sømmer seg for en krattcowboy. Det veksler mellom Glittertind, Vreid, Johnny Cash og Vømmel, jeg nyter synet av terrenget selv om jeg ser frem til å slå leir
Veien kan mann si så mangt om, den er i alle fall lang nok. Jeg passerer Hakloa, tenker med et flir tilbake på forrige tur, den hadde ett visst potensial; med gode sko, bedre planlegging og lettere sekk er dette potensialet oppfylt. Jeg går på, bestemmer meg for å campe sør for Kikut, siste biten blir det en herlig blanding av subbing og labbing før jeg bryter av mot ei landtunge i Bjørnsjøen. Jeg finner meg en idyll nede ved vannet, jeg har ikke med telt, kun en fjellduk som evt kan spennes opp. Etter å ha satt fra meg sekken og drukket vann går jeg i gang med å sanke ved. Det høres kanskje blærete ut, men jeg lever fett på folks manglende fyringskompetanse og folkeskikk. Det er nemlig mye godt fyringsmateriale i forlatte leirplasser; god og tørr ved. Etterlatenskaper fra folk som hugger vilt, slenger på fersk ved på bålet som ikke brenner før de neste morgen legger igjen haugevis med drit. Folk som forlater skauen slik hadde ikke trengt å ta seg bryet med å forlate den urbane sløvingtilværelsen.
Ett fiskesnøre kan eks vikle seg rundt foten til en and og lage stygge sår; til de som måtte føle seg truffet: møkkabjønner!
Nu vel, jeg har samlet mitt klassiske behov av ved og tar meg litt middag, dagens rett er en litt annen patent som må kokes i kjele. Har lært meg teknikken med den slags; la den trekke et kvarters tid. For så koke den opp.
Vel, det er ikke alle som er begeistret for mitt nærvær; ei furu rett ved der jeg ligger er full av fugl; faktisk favorittfuglene mine nemlig blåmeis. De små nysgjerrige dunballene forsøker først å jage meg, men til ingen nytte. Et par ender fatter også sin interesse og glede da en del av gryteretten går i sjøen etter oppvasken.
Jeg tenner opp bålet etter solnedgang – forsøker å time perfekt; for tidlig og veden brenner opp før tida, for seint og disen gjør sitt for å vanskeliggjøre fyringa. Litt slit blir det, men etter litt etterkløyving brenner det godt nok til at jeg kan trekke på meg fleecedressen og krype ned i soveposen. Klar himmel, knitrende bål, dram og snus. Slik er det godt å sovne til!
Neste dag tyner jeg i meg en halv times ekstra hvile, dagens etappe er ikke så lang. Planlegger to netter på Fagervann ikke langt fra Øyungen, det var her jeg leste til eksamen.
Siden jeg ikke har med telt går pakkinga raskt og etter min klassiske frokost er jeg på veien igjen.
Jeg sikter meg inn mot Fortjern, deretter over Myrtjern før jeg skal komme ned ved Gåslungen. Jeg følger skiløypa i dag også, en del av elva her kalles Myrtjernhelvete og jeg mener bestemt at også denne delen er minst like fortjent til navnet; der jeg ikke klorer meg til bredden vasser jeg med myr til knes, om jeg ikke må bryte meg gjennom busk og kratt. Dog slik dette er prisen for å følge skiløyper utenom sesongen, men jeg kommer frem til Gåslungen etter hvert. Deretter tar jeg kursen mot Kamphaug, men i stedet for å følge stien bestemmer jeg meg for å skjære opp langs lia med kurs Fagervann. Også her blir det bryting i krattet, dette tar lengre tid enn planlagt, men smått om sen treffer jeg stien og følger den resten av veien. Jeg har bestemt meg for å kapre klippa ved Fagervann, jeg tar med ei tørrgran slik at jeg har brensel for natta. Fagervann er et begredelig skue; møkkabjønnene har vært her også; ei gran er saga over og ligger i vannet, plassen er full av sot og dritt, og som ikke det er nok; til og med armen på dobjørka jeg brukte i våres er saget over.
Nu vel, jeg får da rigget meg til. Første dag ved en ny leir bruker jeg kanskje to tre timer på å komme i orden; ved skal kløyves, bål fyres og et noenlunde anstendig rede skal bygges for natta. Jeg får fyrt opp, kokt meg mat og kaffe før jeg må hente mer ved. Heisann, jeg har selskap, fire små bein piler rundt bålet. Nei det er faktisk to skapninger som tiltrekkes av varmen: Ei mus og en frosk sitter diskret ved bålet. Koselig. Min nye venn musa piler rundt, finner søl fra middagen og sitter på stumpen sin litt fra meg.
Jeg våkner fredag morgen av at jeg er kald – fjellduken som lå oppå soveposen har holdt på varmen, men sendt fuktigheten i retur. Klokka er halv seks, jeg hiver meg opp, kaster på meg et sett ekstra med undertøy, og kryper ned i posen igjen. Sola ser ut til å bryte frem i den stjerneklare himmelen. Vakkert, men et slikt øyeblikk kan ikke nytes uten snus! Jeg ligger i soveposen, er god og lun, men en pris under leppa og halvslumrer og følger soloppgangen.
Slik starter denne fredagen, litt vind, men fortsatt en nydelig klar høstdag. Ambisjonsnivået er ikke på topp denne dagen, siste etappe er ikke den lengste for å si det slik. Kanskje en tre kvarters gange til bussholdeplassen, dessuten starter elgjakta i dag så noe ralling i skogen blir det ikke. Derimot bevilger jeg meg en høyst nødvendig liggedag. Dette går ut på å ta det med ro og heller bruker dagen på å tørke og utbedre utstyr, pleie føtter og sanke ved til nattens bål. Litt borti stien ligger ei tørrgran som skal få unngjelde, jeg sanker og kløyver. Siden det er sol og vind stiller jeg veden mot en stein og lar den tørke. Tror ikke oppfyringa skal by på de store problemene; bålplassen er fin og tørr med noe ved som morgendisen slukket.
Denne dagen blir det ikke stort å skrive om; det er slike dager som gjør friluftslivet til det er. Mot kvelden kommer folk luntende og finner seg til rette rundt vannet. Jeg føler meg på en måte som en slags myteskikkelse; en slags skogsbuse. På den andre siden må jeg vel si at de sosiale behovene gjør seg gjeldende. Er det jeg som er sær eller har andre folk lettere for å få med seg kompiser på tur? Ikke godt å si. Jeg tenner i alle fall opp bålet, spiser middag og konstaterer at min venn Mus dukker opp. Sulten ganger litt ekstra i tarmene når jeg hører fra andre siden av vannet ”hvor la du pølsene”. Strengt tatt jeg lider ingen nød, har alltid med meg nok mat, og siste kvelden gjør jeg som regel kål på ekstrarasjonen. Ikke et vondt ord om tørrmat, men litt stusselig er det jo med hurtigris med buljong når pølsene går ned på høykant på andre siden. Rundt vannet spretter det opp bål, vel mer i retning av sur bålrøyk. Til pass for dem – ved mann plukker brenner godt, ved mann stjeler brenner dårlig. Kvelden tilbringes foran bålet med Johnny Cash på øret og dram i koppen. Etter hvert er det på tide å ta på seg fleece og krype ned i posen, da jeg har krøllet med nedi merker jeg noe som piler over hodet mitt, min venn Mus på vei rundt bålplassen for å se etter matsøl.
Lørdag morgen kommer, jeg legger av gårde, treffer på et par karer som ligger i enden av vannet og koker kaffe til frokost hilser til lua slik jeg pleier før jeg vandrer ned mot bussen. Synd å forlate marka en dag som denne – men slik er det nå engang. Et par timer senere låser jeg meg inn døra hjemme, fyrer opp komfyren og hiver i meg det jeg savner mest på slike turer, nemlig egg og bacon.[1]

[1] Tar aldri med meg egg og bacon på tur. Det er noe med egg og skumping i sekken… Riktignok kan mann lage eggerøre på flaske, men jeg går for havregrøt og kaffe.