Marka som lesesal

Våren er en trivelig tid, men også rimelig dårlig hvis mann både er student og friluftsentusiat, tar mann seg en tur i skauen får mann dårlig samvittighet for å ikke lese. Setter mann seg derimot på lesesalen blir mann stort sett sittende å tenke på skogen. I år gjør jeg det annerledes; jeg kombinerer. Jeg skal lese i marka, bevilger meg fem dager ute fra fredag til tirsdag. Tirsdagen er 1.mai så den inneklemte mandagen regnes som fridag. Jeg har siden turene i vinter bevilget meg et telt. Et skikkelig telt faktisk, kjøpte et brukt Helsport-telt for en grei pris. Samboeren min tar seg en langhelg i Bergen – så jeg trenger ikke å ha dårlig samvittighet for å stikke til skogs, så kommer dagen.
Jeg har bestemt meg for å gå inn fra Skar i Maridalen, havne der jeg havner, ha faste lesetider og faste tider med telefonen på. Nå sitter jeg her på bussen innover til Skar, det var ingen kamp om setene for å si det slik. Bussen kjører sin vante rute og på Skar hopper jeg av og begynner vandringen. I sekken har jeg med mat, klær, pensumlitteratur, kort og godt nok til at de 2,5 kilometerne fra Skar til Øyungen kjennes i skrotten. Øyungsdammen er vel og bra, men jeg vil ha mer friluftsfølelse enn ferdige benker og masse folk, derfor bestemmer jeg meg for å følge vannet rundt for å se om jeg finner et bedre sted å slå leir. Jeg hopper, spretter, sjekker ut holmer, bryter meg gjennom kratt og skau. Det er alltid noe som ikke stemmer, kanskje er jeg blitt kresen? Slik fortsetter jeg, havner til slutt ved Gåslungen gård, tar litt vann og en kjentmannspost. Det blir litt for mye kratt nede ved vannet, jeg følger derfor veien til Liggeren. Sola begynner å ta tak, jeg hører det rasler i stein og gress, jo da, huggormskrekken min er til å stole på. Jeg tramper hardt i bakken, sparker stein og røtter. Endelig er jeg nede ved vannet igjen, i denne delen av sjøen ligger fortsatt isen. Det er det som er så deilig med vår i skogen; alt våkner til liv, noen steder tar varmen – andre steder er det en deilig svalende effekt fra isen, og jammen hører jeg ikke storfugl også. Til slutt er jeg nesten ned ved Øyungsdammen, kanskje en kilometer unna. Jeg finner meg en gressbanke ned ved vannet og slår leir, vel en del knoting blir det, men etter å ha lært meg teknikken med teltet er det såre enkelt. Er ganske fornøyd med meg selv og teltet i alle henseender; det heter tross alt et firemannstelt. Det vil si at det i utgangspunktet er optimalt å være litt flere enn en for å sette det opp – men jeg klarte det. Teltet som sådan har rikelig med plass, og et trivelig lunt innertelt i en dus gulfarge. Trikset for å sette opp denne type telt er som følger; sett i pluggene på den ene kortsiden, tre deretter i stengene og bøy de på plass. Deretter legges det pent oppå hverandre før du ganske enkelt tar tak i den andre kortsida og rett og slett bare drar det opp. Juster plugger og barduner slik at det blir jevnt før du knepper på plass innerteltet.
Nu vel, denne dagen på tampen av april er flott, en deilig mellom vinter, vår og sommer. Ei kanadagås vralter rundt på ei myrtust ute i vannet og et par linerler tripper rundt meg der jeg har rigget meg til på bakken med underlag, bøker og lunsj. Mobilen er skrudd av, jeg løser gamle eksamensoppgaver og lager tankekart. Slik går faktisk dagen ganske fort, en og annen fisker lunter forbi på vei ut mot øya som ligger bortenfor meg, det er også ganske mye trafikk på blåstien som leder innover i marka. Tross alt, det er fredag og jeg kan skimte at det er ganske mye trafikk inne ved demningen. Jeg regner med å trekke opp til Fagervann – enten på lørdag eller søndag, men heller mot det første. For all del Øyungen er pur idyll, men jeg ønsker kanskje litt mer natur. Det går mot kveld, og rundt vannet spretter et og annet bål opp, jeg fyrer ikke noe i dag; plassen jeg ligger på er tross alt ei gressbanke, dessuten er det innefor forbudssesongen så jeg lar det være.
Lørdag morgen gryr, i går laget jeg middag utendørs, men jeg tøyer lista litt ekstra i dag; jeg lunter ned til vannet og fyller kaffekjelen, lunter tilbake igjen. Legger meg i soveposen, snur meg 180 grader og starter dagen med å se på at dagen gryr mens kaffe- og grøtvannet koker opp inne i forteltet. Jeg bestemmer meg for å bryte opp og forflytte meg i løpet av dagen, jeg lar noen andre ta over plassen. Jeg skal ligge ute til tirsdag, men hvis jeg forlytter meg opp til Fagervann i dag, for så la plassen der stå til disposisjon for andre noen timer på søndagen så kan vel ingen klandre meg for å ta meg til rette på akkord av friluftsloven. Søndag skal jeg også få besøk og etterforskyninger, broderen med familie skal gå søndagstur inn til Øyungen så en tur bort fra teltplassen blir det okke som.
Greit nok. Jeg pakker sammn leiren, gjør mitt fornødne som graves ned for retur til kretsløpet før jeg setter kursen opp til Fagervann. Det er tett med telt ved demningen – småbarnsfamiler- jaggu bra at de lærer ungene andre gleder enn Disney Chanel og kafebesøk tenker jeg der jeg smyger meg langs stien. Noen av familiene er i gang med frokosten og jeg hilser de så blidt som ei lerke der jeg kommer som et skautroll; mann kan ikke gjøre annet til de foreldre som lærer barna å bli glad i naturen.
Stien opp til Fagervann er bratt, men ikke mer enn to kilometer, jeg er på plass ved tenkt leirplass sånn rundt lunsjtider. Timingen var perfekt; noen har overnattet her, men er i ferd med å pakke Teltet er ikke noen sak å sette opp i dag, og etter en snau time er lunsjen fortært og jeg er i gang med lesinga. Det er et jevnt tråkk i skogen i dag – tross alt det er lørdag og nydelig vær. Utveksler en å annen frase med noen turgåere som stikker innom for å se hva dette er for noe. De blir positivt overrasket over at det går an å kombinere telt og primus med Gunn Imsens ”Elevens verden” – ei bok alle lærere har et forhold til.
Slik går nå lørdagen, det teltes rundt vannet, men jeg har kapret drømmeplassen på skjæret, leker med tanken om å skaffe meg ei fiskestang; ikke et vondt ord om tørrmat, men fersk sprøstekt abbor hadde gjort susen nå.
Jeg føler behov for noe salt. Jeg ringer broderen og ber han kjøpe med en dugelig sekk potetgull for meg, og ikke minst snus, som jeg har sluppet opp for. Sola er i ferd med å krype ned, jeg tar meg en dram mens jeg egentlig bare ser at jorden går sin gang. Dessverre begynner telefonen min og tappes for batteri, ikke noe savn egentlig. Kan kommunisere like fint med SMS – dessuten tror jeg det er noe egentlig alle har godt av, nemlig å ikke måtte være tilgjengelig til en hver tid.
Søndag morgen, jeg drøyer litt før jeg forlater leirplassen min, frokosten nytes til utsikten av at dagen gryr. Jeg skal ned til dammen og treffe folket med etterforskyninger, blir trivelig å møte familie. Jeg har alltid hatt et nært forhold til min tre år eldre bror – og min mer eller mindre rake motsetning. Jeg tusler ned mot demningen, og begynner å gå ned veien for å treffe de. Onkelungene mine vil gjerne sitte på skuldrene mine, men der har jeg ryggsekk, men jeg tar en under hver arm ett lite stykke. Oh lykke – de har med seg det jeg bestilte og nystekte vafler! Vi finner oss en benk hvor vi blir sittende en liten stund før jeg får med meg restopplaget av vaflene og det er på tide for meg sette kursen opp i høyden igjen. Jeg observerer teltplassen jeg forlot tidligere i dag, det er noen der, men bare dagsturister. Jeg ser til når de går og er snar med å kapre plassen, ikke det at er rift om plassene på en søndag, i alle fall ikke for å overnatte. Nå kan jeg faktisk avansere leiren litt med et klosett; finner ei bjørk med ei fin krokgrein, den kan jeg sitte på. Rett nok må jeg høre etter før bruk slik at ikke de som går på stien i skogen (ca 75 meter unna) kan ta en avstikker og bli lurt til å tro at det vokser nakne bleke herrerumper på trær.
Kaffetid, det er det titt og ofte, faktisk kaffe og vafler i dag. Jeg går ned til vannet og fyller kjelen, det plasker i vannet lengre borte. Det kommer damestemmer fra den retningen også, ser ut til å være venninegjengen jeg traff på tidligere i dag nede ved Øyungen. Ei av damene tar seg årets første bad i ren netto – jeg finner det dermed best å holde en lav profil. En mann som får øye på ei naken dame er en kikker – en mann som blir sett naken av ei dame er en blotter, slik er det nå engang.
Søndagen går mot kveld, det er ganske glissent i skogen nå, ganske idyllisk også, bortsett fra en ting; russen har fest en eller annen plass, muligens på Tryvann. Dette er vel kanskje en ti femten kilometer unna, men jeg kan høre musikken til de små timer. Nå er jeg faktisk den eneste som ligger her oppe, men regner med at det skal fylles opp i morgen. Ja faktisk får jeg besøk da, min kamerat Pål og hans bror skal ta turen for å sove over til tirsdagen. Det er i morgen, dette er i kveld. Etter å ha spist og avsluttet lesinga legger jeg meg for å sove, men jeg våkner rundt klokka tre av at det rister i teltet; skikkelig vind. Nå er jeg glad for at jeg kjøpte et solid telt, men for sikkerhetsskyld tar jeg ei runde og legger steiner på stormmattene rundt teltet. Ute er det ikke ei sky på himmelen, fullmåne og lettere apokalyptisk stemning i alle fall trolsk. Hørte på sangen ”Ghostriders in the sky” før jeg la meg og jeg ser for meg at det er i slike situasjoner den slags Åsgårdsrei dukker opp.
Jeg sovner nå engang igjen og våkner til atter en nydelig dag, linerla tripper på taket av teltet. Jeg har bestemt meg for å avslutte lesinga i dag, ble ferdig med oppgavene i går, nå er det kun lettere repetisjon på programmet. Jeg bestemmer meg for litt småhygieniske sysler med klesvask, tørking av sovepose og lignende samt stående tørking av teltet[1]. Denne siste prosedyren tar ikke mer enn en halvtime – men du verden som mye bedre det ble der inne etterpå. Det er vind og sol i dag så klær og utstyr tørker fort. Mandag ja, hvor ble resten av dagene av? Det er noe med det å ligge ute, hele tiden er du så opptatt av å dekke de enkle behov at ikke har anledning til å kjede deg. Selv om det ikke er lov å fyre bål nå bestemmer jeg meg for å lage ei lita varde i vannkanten da gutta kommer senere i dag. Dagen går nå på sett og vis, to brødre fra Møre-kanten kommer innom. De er friluftsentusiaster og jegere og vi får enda mer å snakke om da jeg forteller at jeg er fra Solør, et strøk de begge er godt kjent i; der er de på elgjakt hvert år.
Det blir ettermiddag, det blir kveld, det fylles opp rundt vannet. Omsider kommer besøket, teltet Pål har med hadde vi problemer med å få satt opp engang i tiden – nå tar vi det på fem minutter. Det blir mat og dram, ja dugelig med knask også. Det er trolsk stemning ute; klar himmel og masse bål rundt vannet. Slik blir vi sittende til de små timer før det er på tide å ta kvelden. Tirsdag er det første mai, etter en grei frokost er det ubønnhørlig slutt på denne turen, på jobb i morgen, men du verden jeg har fått lest. Slår av en prat med en nabo da jeg kommer hjem. Nå er jeg klar for eksamen.

Konklusjon:
Alt stemte! Det gikk bra på eksamen også. Jeg brukte hue som det heter på godt norsk; sekken var tung, men formålet var å lese og å kose meg. Ergo; jeg bar en lesesal på ryggen og den kan mann ikke bære mil etter mil.




[1] Teltet må jo som kjent tørkes, men her er et tips for å spare tid. Ta en dag under turen for utbedring, klesvask og tørkning av sovepose og klær. Teltet tar du ganske enkelt og lar stå, men ta ut innerteltet slik at du får ut kondens og lignende før du skal pakke det ned.