Abborterapi

Av og til er livet ganske så grått, man føler seg sliten etter krav og mas i daglige; eksamenstid og en utakknemlig jobb (der fikk dere den UiO). Det er i slutten av mai – ca en måned siden forrige tur, eksamen er unnagjort og derfor står kontoen på ganske så blakk, jeg føler for å koble av noen dager i marka med telt og primus, samt prøve den nye fiskesanga jeg har kjøpt. Jeg skal regelrett ligge ved Abbortjen og fiske abbor; vi kaller det abborterapi – fritt etter ei låt av Hellbilles.
Dagene er blinket ut fra torsdag til søndag, der jeg legger mot marka med nok en gang tungt lastet sekk, jeg stopper på Kiwi for å gjøre de siste detaljene unna (les bunkre opp med snus og knask) før jeg trasker videre denne klamme torsdagen.
Veien inn til Østernvann er seig, på grensa til kjedelig og det første partiet på asfalt med nye støvler er alt annet enn en glede. Slik er det nå engang. Jeg har valgt det selv fremfor å telle takplater på jobben eller takplank hjemme, slik en ofte gjør i dagens samfunn.
Veien videre innover er seig, en jevn stigning i fem kilometer, en kan selvsagt følge en blåmerket sti helt frem, men ormefobien min byr meg i mot.
Jeg trasker av gårde – veien er på en måte kortere nå enn da vi labbet her for å drikke øl og fyre bål under studiedagene. På den annen side kjenner jeg marka og veien bedre nå så det grenser mot rutine.
Slike tanker er bare dumt. Jeg bevilger meg litt musikk på øret der jeg labber mot målet – og endelig er jeg fremme. Ikke et menneske å se ved Abbortjern foreløpig. Jeg kan dermed velge å vrake i plasser; jeg tar ei landtunge jeg pleier å ligge på, en ganske så idyllisk plass med ei fin lita slette jeg kan spenne opp teltet på. Det går kjapt å sette opp Helsport-palasset mitt, det er verdt alt sliten når det er satt opp; jeg får rikelig belønning for slitet dagen etter også, men det vet jeg ikke ennå.
Jeg vil fiske. Fiskekort er behørig anskaffet for fire døgn så i teorien kan jeg ete sprøstekt abbor med medbrakt chips til krampa tar meg. Jeg gjør klar stanga, knoter en del med sena og slukene, men det er på tide med kveldens første kast. Litt lengre borte står den en annen kar og fisker – med andre ord; vannet kan leve opp til navnet sitt. Det vaker også.
Etter enda mer knoting begynner jeg å få dreis på teknikken; holde, kaste, låse og sveive inn – men abboren uteblir. Sulten er jeg også, heldigvis har jeg tenkt såpass at jeg har tatt med den sedanlige frysetørkede maten, så etter ei aldri så lita pause er det på igjen. Dog til ingen nytte – har derimot mistet to sluk som satt seg fast i bunnen. Jeg innser tapet men drar til så hardt jeg kan så ikke snøret skal ligge som ei andefelle.
Slik går nå dagen unna – jeg har aldri hatt ord på meg for å være en sofasliter for å si det slik, men jeg klarer faktisk å holde på til nesten de små timer med noe egentlig så monotont som å stå på stedet hvil å fiske. Jeg kjenner så smått at energi og velvære stiger.
Etter et lite måltid tar jeg kvelden, gjør klar forkostvannet slik at det bare er å snu seg 180 grader i morgen en gang å fyre opp primusen.
Jeg våkner neste morgen av en kjent lyd, en lyd som skaper en viss sjarm i moderate mengder når en ligger i telt. Det regner. Jeg tenker at dette er vel en forfriskende start på dagen; litt lett morgenregn som sikker vil gi seg snart. Hvorfor ikke snu seg 180 grader, åpne luka og se på denne idyllen mens jeg spiser frokost? Jeg moderer visjonene mine da jeg åpner luka fra innerteltet; jeg har faktisk fått innlagt vann i løpet av natta. Jeg priser meg lykkelig for at jeg tok med meg teltet…gapahuk nå hadde vært bløtt! Utstyret står som ei lita øy i forteltet, men heldigvis holder teltet vann. Jeg må ut å grave før frokost, grave drenering rundt og i teltet. Spade har jeg ikke med så jeg sparker små kanaler rundt – får ledet bort det verste, men sjø og himmel står i ett. Ja dette var virkelig en fin start på junimåned tenker jeg. Blaut som ei katte.
Dagen går allikevel unna, jeg må tenke løsningsorienter hele tiden. Fremfor å sitte inne i teltet og forsøke å holde varmen kler jeg på meg og tar en lett jogg i skogen, over bekken og opp i lia og ned igjen. Bekken fra Abbortjern er mer ei lita elv å regne, men jeg kommer over. Jeg kan faktisk se at den stiger, men det hindrer meg ikke. En liten time senere er jeg i teltet igjen, rasper litt melkesjokolade i koppen og tilsetter kaffehvitt, spiser potetgull og håper på bedre vær, litt kreativ tankevirksomhet blir det også slik som å oversette sanger av Johnny Cash til nynorsk. Neste gang tar jeg med ei bok, eller i alle fall et kryssordhefte. Fisken kommer sikkert til å bite godt når det gir seg – hvor fristende det er å gå ut når mann er blaut er en annen sak. Jeg lirker meg ut av teltet rundt klokka ni om kvelden, regnet har lettet, jeg ringer en kamerat som har bursdag og gratulerer med dagen.
Det var den fredagen – uansett hvor blaut du blir; hold varmen! Dette viste seg viktig på slik dag, være seg en springmarsj i skauen eller å få i seg noe varmt. Det å bli liggende kald og blaut er destruktivt og demotiverende.
Lørdag er en helt annen dag (jo da jeg kan kalenderen), men sånn værmessig. Sola skinner fra klar og blå himmel, nesten som om Vårherre har bestemt seg for å kompensere for regnet i går.
Siden alt er mer eller mindre fuktig blir det dagen for puss og stell av utstyr, jeg spenner opp et tau mellom to trær slik at jeg får tørket klær og utstyr. Dette skaper både trivsel i leiren, forlenger utstyrets levetid og sparer en del tid og frustrasjoner i heimen; et godt skautroll vet å utnytte enhver anledning til å forbedre situasjoner. En gjennomblaut oppakkning har ofte med seg en del bonusskatter når den skal tørkes. Strengt tatt skulle jeg vel egentlig ha flyttet meg i løpet av dagen, men jeg velger å tøte friluftsloven med ett døgn, skulle det knipe kan de første som vil få overta plassen, verre er det ikke.
Dagen er som nevnt nydelig – men dette har muligens gått en del hus forbi, med visse unntak. Jeg hører ei motorsag, det høres ut som den tar ett og ett tre, lyden kommer nærmere. Det viser seg at det er en kar som benytter denne flotte dagen til å kutte stubber som folk har latt være igjen etter tjuvhogst om vinteren. Ofte i populære turområder kan du se trær som er kuttet godt oppe på leggen. Dette er rett og slett trær som er blitt kuttet over snøen om vinteren – og ser ikke bra ut. Jeg veksler noen ord med motorsagmannen før han går videre.
Vel det kommer flere – Pål og broren tar seg en tur på dagsbesøk, de har med chips og sjokolade. Vi blir liggende der på landtunga og nyte at sommeren er i anmarsj – vel det er flere som gjør det; en kar har kastet klærne og står og troner på en myrtust ute i vannet. Takk til deg kamerat – dette hadde vi virkelig ikke trengt å se.
Det mørkner og gutta bestemmer seg for å trekke ned til sivilisasjonen igjen – jeg bruker resten av kvelden på å fiske. Alltid hyggelig med besøk på slike turer, av og til har vi alle behov for litt asosial atspredelse, men besøk i skogen er ekstra hyggelig særlig mot slutten av turen.
Jeg bestemmer meg for å stå opp tidlig på søndag, det kan bli varmt så det er greit å komme så langt som mulig før varmen tar tak. Søndag morgen ved nitiden er jeg i marsj, alt er pakket og leirplassen er overlatt til nestemann. Jeg labber nedover den evinnelige veien ned til Østernvann, støvlene er ikke helt gått inn ennå – de gnager fortsatt. Varmen begynner å ta tak, det er heldigvis ikke langt igjen, jeg går med en vidbremmet hatt med ei hvit t-trøye i nakken, så jeg lider ingen nød.
Jeg bestemmer meg for å ta bussen fra Fossum de siste kilometerne; vonde støvler er avgjørende. Jeg får bekreftelse på imagen min da jeg venter på bussen – en liten pode er av begeistring da han kan fortelle sitt faderlige opphav at det står en ekte cowboy på bussholdeplassen. Strengt tatt – det er det jeg er. Det er det vi alle er, det gjelder bare å få den ut med jevne mellomrom.