Labbing om våren

Lunting med mål og mening.
Fjorårets maitur ble en kald og våt opplevelse – årets utsikter ser betydelig lysere ut i følge yr.no, jeg skal labbe i marka fra torsdag 30.april til søndag 3.mai, hvor er uvisst.
Jeg bestemmer for å ta Sørkedalen som utgangspunkt, og satser på å skjære østover mot Skar, inkludert tre overnattinger. Torsdagen hopper jeg av t-banen på Røa og rekker bussen med et nødskrik, men nå er jeg på tur, sola skinner og mp3-spilleren er nyladet. Jeg hopper av ved Sørkedalen skole og setter kursen oppover mot Finnerud, ca fem kilometer med jevn stigning, underveis gjør jeg et forsøk på å kjøpe fiskekort, men må ta til takke med SMS-løsningen siden en penn ikke var å oppdrive. Etter noe vandring (ca 11 kilometer) kommer jeg til Kikut, her bestemmer jeg meg for å plastre føttene og kjøpe meg noe å drikke siden temperaturen er minst 20 varme. En kar fra Skiforeninga vasker løypemaskiner etter sesongen og vi slår av en prat, praten resulterer i at jeg får fire Kvikklunsj av fyren; de kommer godt med i varmen.
Jeg bryter av ved smalstrømmen og går ned til ei landtunge i Bjørnsjøen hvor jeg skal campe denne natta. Klokka har så vidt passert fire da jeg har reist teltet og inntar en – om ikke bedre – så i alle fall en mettende middag; den sedvanlige oransje posen sprettes, tilsettes varmt vann og transformeres til noe som kalles lapskaus. Greit nok, men blir lei av denne typen etter x-antall poser. Så er det på tide å gjøre det jeg dro for – nemlig å fiske. Vannflata ligger blank som et speil, ikke et vak å se, men det må prøves. Stanga rigges til med marka, krok og dupp; den mest behagelige formen å fiske på. Behagelig ja, noe resultat? Nei. Muligens er det for tidlig, det er nesten irriterende og ikke se en eneste mygg å se, med andre ord ligger fisken dypt og ruger. Den siste kvelden i april 2009 går med til nye fiskeforsøk, fugletitting samt å ergre seg over russen på Tryvann ca 12-15 kilometer lengre syd som forpester naturen med støy.
Fredag er 1.mai, og flagget heises på ei bjørk, flaggdag er flaggdag og jeg starter dagen med nudler; white-trash til vanlig, grei frokost på tur. Jeg spekulerer litt i hva jeg skal gjøre; bli en dag til? Går ned til Rottungen, eller rett og slett å gå til Øyungen og campe der i to dager? Jeg prøver et par kast med stanga før jeg bestemmer meg for å teste fiskelykka lengre sør. Leiren pakkes og ryddes før jeg setter i marsj langs veien i retning Bjørnholt. Om gårsdagen var varm så er dagen i dag varmere og Nordmarksveien er full av syklister som praktiserer den sterkestes rett i form av dyre sykler og tettsittende bekledning. Noget irritert over all ukulturen på veien når jeg Bjørnholt, gangsåra verker så jeg stopper for å kjøpe meg noe å drikke samt plaster bein. Jeg får lyst på vørterøl og noe å spise, men er usikker på sistnevnte, det er også betjeningen. Uansett jeg ender opp med vørterøl og et horn, samt nyplastrede føtter. Jeg gidder ikke å gå langs veien mer, så jeg bryter inn blåstien retning Rottungen. Det var noe annet ja, ganske smertefritt ankommer jeg Rottungen og her er det jo et vel av leirplasser, dette var en positiv overraskelse, men jeg må ha en plass med åpen vann slik at jeg får fisket. Jeg klarer å karre til meg en trivelig plass på sørenda, men er ikke alene om å ville campe med Rottungen i natt; folk ligger med 100 meters intervaller. Leiren reises, fiskinga begynner og nok en gang ender jeg opp med frysetørket turmat. Jeg bestemmer meg for å forsøke inn i kveldinga, men ender med tomatsuppe med tørket kjøtt til kveldsmat. Jeg sitter ute til klokka er 2230, gjør ikke noe spesielt, men som sagt sitter ute; den som liker skog og akevitt kjeder seg aldri ute i det fri.
Lørdag morgen har det blåst opp, jeg må huke meg ned bak en stein for å få kokt nudlene mine, huker meg deretter i et annet ærend litt lengre unna, men nok om det. Det blåser skikkelig i dag så teltet må være fastboltet mens jeg pakker det sammen. Kursen i dag går i retning Øyungen; ei ganske så populær men like fullt idyllisk perle lengst inn i Maridalen, med bussen fra Skar et par kilometer unna. Jeg følger blåstien fra Gåslungen, over et heslig hogstfelt, via noen glatte svaberg før jeg ankommer Øyungsdammen. Jeg registrerer nå at det begynner å regne; det haster med ord å komme seg på plass og inn i teltet. Jeg bestemmer meg for Storholmen; ei øy med villmarkspreg i Øyungen, ei gjemt perle som krever forsering av en klopp. Tømmerstokkene er glatte og råtne, men med noen tigersprang mellom myrtustene kommer jeg over tørrskodd. Nå gjelder det å finne en egnet teltplass, og det gjør jeg. Ulempen er vel det at den ligger midt i vinden som kommer fra sør, men jeg tar meg ikke tid til noe videre leting; teltet holdt i vind på 1200 meter, da bør det gjør det her også.
Teltet spennes opp, bagasjen legges inn i forteltet, jeg krabber inn og sovner. Jeg sover en times tid før jeg bestemmer meg for å gjøre to ting; fyre bål og tømme sekken for proviant. Sekken kan by på potetgull, sjokolade og mye annet godt og det er viktig å spise opp dette slik at dette ikke bli så mye å dra på hjem igjen. Jeg får til og med laget meg et lite kveldsbål i solnedgangen – slik gjøre livet verdt å leve. Slik går kvelden, avslutter med tomatsuppe med ekstra kjøtt før jeg tar meg en dram og sovner.
Søndagen starter kl 7, jeg spiser nudler til frokost, pakker leiren og setter kursen mot Skar ca kl 08, vel fremme på Skar ser jeg at det er 15 minutter til bussen kommer. Resten av turen benyttes de første avgangene av kollektivtrafikken. Med andre ord; ekte skautroll trekker inn når de andre trekker ut i naturen.