Høst 09

I år (også) legger jeg høstferien til Nordmarka, men med litt mindre ambisiøse planer enn i fjor, målet er å ta Gjøvikbanen til Grua, gå Nordmarka sørover deretter bryte av ved Kikut for så legge kursen til Bærumsmarka.
Av diverse årsaker er årest vandring kuttet ned til tre døgn, men det betyr heller mer snop i sekken. Nå er det slik at det er Jernbaneverket som driver med skinner og signalanlegg, så toget går rett og slett ikke lengre enn til Hakadal. Dette blir spennende uansett, har på mine tidligere vandringer pasert områdene innover herfra så dette blir nok ikke noen nedtur. I første omgang setter jeg kursen mot Trehørningen, der har jeg campet før, men det gjelder å finne fram. I beste Severin-suveren stil velger jeg å følge skiltene og ikke kartet og mener derfor bestemt at vannet heter Elvatnet, jeg bryter derfor inn på en skogsveg som igjen blir en rødsti som igjen knekker opp til en blåsti. Dette er en blåsti full av stigninger, men også med godt og varriert terreng. Kombinert med høstsol og fortsatt frost på bakken er dette en egentlig ganske så idyllisk affære. Etter ca en times klatring ser jeg ned på Elvannet, jeg må krysse en hogstflate, men det har jeg lært meg å gjøre uten å frykte ormen - det er vel heller motsatt. Tvert i mot ser jeg en annen trivelig skapning, nemlig noe som må være verdens største padde. Denne må selvsagt foreviges, men padder er hverken fotogene eller samarbeidsvillige, men bilde blir det. Samtidig har det begynt å blåse opp, så det er en ganske skarp trekk i lufta. Dette merkes særlig når jeg går på åpen slette i nærheten av åpent vann. Jeg bestemer meg for å kanselere planlagt rast og heller finne en lunere plass. Jeg følger blåstien over demningen ved Elvann og finner endelig skilt merket Trehørningen. Denne stien ender faktisk opp på selve plassen Trehørningen, jeg vurderer for og i mot om jeg skal finne den planlagte leirplassen, eller heller prøve noe nytt. Jeg satser derfor på Helgeren. Minnene strømmer alltid på når jeg går forbi kjente plasser, overnattet her ei helg i 2004, og ja jeg er en sentimental fyr. Kursen går i retning av Helgeren, kjenner meg igjen fra sist jeg var her. Nok sentimentalitet; jeg går hovedveien og kjenner stigningen skikkelig, sekk og støvler sier sitt. Dessuten kjenner jeg Nordmarka såpass godt at jeg vet når bakken er slutt; og det er ikke ennå. Omsider flater det ut, jeg er ved Gørja, samtidig er det slik at jeg nå vurderer å slå leir for natten, men det er ikke noen plasser som liksom sier "yes". Jeg passerer Gørjahytta, dammen og leter nå etter en plass for natten. Omsider finner jeg en brukbar plass ved Helgeren. Rett og slett en instant leirplass; ferdig ryddet og masse fin og tørr ved. Jeg følger enkel rutine; gjør klar middag av typen "Åpne spis", setter og teltet og kryper inn akkurat når været slår om. Middagen smaker ok, men når det står "varmes i 20 minutter" betyr det minst 30. Jeg ligger inne i teltet og hører høstregnet på duken, men det gir seg like raskt som det startet. Med andre ord er det ut og lage bål; plassen er full av halvbrente kubber, lettkløyvde stokker og masse never så dette blir en smal sak. Bålet tar seg skikkelig opp, det ser ut til at dette blir en god aften - men naturen vil det anderledes. Rett etter solnedgang ser jeg en grå vegg over Helgeren, og den kommer nærmere i et forykende tempo. Det er en ting å gjøre; hive seg inn i teltet. Klokka er vel ca 20:00 så jeg regner med å ikke komme ut noe mer i kveld. Jeg kjenner vinden ruske i teltet, og en eim av surt bål fyller teltet. Klokken er vel 21- og noe da jeg stikker hodet ut og ser til min store glede det jeg egentlig leter etter; bålet lever og uværet er byttet ut med stjerneklar himmel. Bålet fores kraftig og jeg avslutter dagen på en stokk ved Helgeren.
Neste morgen er det sol, klar himmel og et par plussgrader; perfekt med andre ord. Frokost i form av nudler og kaffe forteres, leiren pakkes og jeg setter kursen mot Kikut. Vurderer en natt ved Smalstrømmen, men bestemmer meg minst for å passere Kikut før jeg camper igjen. Følger røde og blå stimarkeringer, og kommer endelig til Kikutstua. Kjøper meg en overpriset Solo og en energisjokolade før jeg trasker videre. Følger veien i retning Sørkedalen og vurderer heller nå og gå til Abbortjern og ta to netter der i stedet for. Bryter av ved Vestre Fyllingen og følger blåmerket sti et stykke. Det er mange skatter en som subber av gårde kommer over; på stien i størrelse av en fyrstikkeske har noen risset inn et karakteristisk H7-merke. Et minne fra et annet kapittel i vår historie, risset inn for å holde motet oppe i en mørke epoke. Folk hadde liksom mer mot, mer samhold og jevnt over mer balls for et par generasjoner siden.
Jeg kommer inn på veien igjen ved Zakariashytta, og går inn i skogen igjen; skulle det dukke opp en plass så tar jeg den, men vandrer pent vestover. Følger blåstien ned fra Finnerudsæter og kommer etterhvert ned til Sørkedalen. Du verden varmen har tatt seg opp, og jeg er ditto øl-tørst. Unner meg litt luksus inne på landhandelen; iste, chips, ei pølse som så ut som Otzi og en boks øl. Iste og pølse møter samme skjebne som en kyllig hos ei varanøgle; resten skal nytes ved leirplassen. Opp fra Sørkedalen er det stigning igjen, sekken fra 1993 gnager, men mp3-spiller og nikotinabstinenser gir uante krefter. Etter å ha gått langt, og lengre enn langt er jeg i god marsjhøyde, det flater liksom ut. Endelig ser jeg Blekkevann, følger kloppene over myra, noterer meg at det er folk på Konterudhytta samt at plassen på vestsida av vannet er tatt så jeg installerer meg på Oslosida. Etter hvert kommer det folk ned fra Konterud, vi fyrer igang et godt bål og etterhvert får jeg meg middag og en etterlengtet øl. Gutta på Konterud kommer tilbake senere og vi blir sittende ved bålet til langt på natt.
Neste morgen gjør jeg mine sedvanlige leirting, tørker sovepose, pusser og gnikker slik at alt skal være i best mulig stand. Ikke minst et gjøremål til skal gjøres; ved. Området er et Ved-Bonanza de som liker slik. Kløyver, sager og koser meg skikkelig - skal ikke fryse i natt heller. Dagen går fort når man ikke gjør noe, lager meg middag og tenner opp så fort sola er nede. En ny gjeng har etablert seg på vestsida, i motsettning til de som lå der i går virket ikke disse hyggelige så jeg godter meg over sur bålrøyk på andre sida av vannet. Etterhvert kommer sjefen på Konterud nedom med et kjærkommet bidrag; 500 gram grillpølser. Det blir grilling til midnatt, men da blir det væromslag til regn så det er bare å kapitulere for været. Jeg sovner forbausende kjapt og våkner opp neste morgen til sol og klar himmel. Jeg spiser, pakker ned og setter kursen hjemover. Kårer etter denne turen høsten til den beste tiden i marka.
For en feiende versjon av turen trykk på linken: