Bærumsmarka vinter 1

Fjorårets fimbullvinternatt er glemt, eller sagt på en annen måte, jeg lærte av den. Har dessuten anskaffet meg et lite litt, en slags gapahuk jeg kjøpte billig på XXL. Jeg har kjøpt meg en ny dress fra Jahti Jakt og ny sovepose så dette kan bli en tur som sier seks. Der det var kaldt i fjor er det nå mildt, men jeg skal bare ta ei natt ute - torsdag til fredag nå i slutten av januar.
Jeg dropper Blindern i dag, fordelen med byen er at mann kan forlate den.
Torsdag litt på formiddagen setter jeg av gårde mot Fossum, tar ikke sjansen på å krysse Østernvann i mildvær med sekk på ryggen. Isen kan ryke okke som, men sjansene for å komme seg opp er bedre når mann er lett lastet. Hvor skal jeg så campe? Abbortjern var første tanke, men jeg fortsetter litt til. Forbi Triungsvannet her er det ikke lov å campe så jeg setter kursen mot høyden, etter noe om og men finner jeg en trivelig plett nedenfor Tjæregrashøgda, ca 75 meter fra der folk stresser forbi på ski.
Det lille teltet er det en smal sak å sette opp, litt sånn instant leir. Deretter er det vedsanking, finner en og annen kubbe, nok til natta tenker jeg, kløyver litt og stabler. Det mørkner raskt så jeg finner det best å tenne opp- klamt og surt er det også; lettere sagt en gjort. Alt av tilgjengelige hjelpmidler benyttes; never, tennbriketter, et gammelt Vi Menn og til sist stearin, men det ryker bare småsurt. Jeg må kløyve mer, fremfor å bruke øks kløyver jeg med kniv. En skikkelig jævel av en kampkniv, med et blad som kan sløye elefanter som de skulle vært abbor, og det funker. Jeg får brutt ut tørr kjerneved, bålet tar seg opp, jeg får smeltet snø og kokt meg vann til middagen. Da skjer det – jeg følger ikke helt med og hugger meg i tommelen, noe til de grader også. Den endrer liksom profil. Jeg har ikke med plaster; kjøtthue! Jeg forbanner meg selv mens blodet spruter, kjører fingeren i snøen for å stagge blødningen. Det virker, jeg tenker kreativt, hva kan jeg forbinde med? Til slutt kommer løsningen – avispapir, om ikke annet er såret beskyttet, men noe må holde det sammen. Man tager hva man haver; skiklister. Jeg puster lettet ut, og begynner på middagen, jeg er blaut, skitten og blodig – men mett blir jeg. Det er under slike forhold mann nyter livet. Sies skal også at det som kanskje legger en ekstra demper på stemningen er at jeg har forsøkt å kvitte meg med snusen til fordel for nikotintyggegummi – hallo, det blir liksom ikke helt riktig, mer av type malplassert. Resten av kvelden er en kamp for å holde bålet i gang, og det begynner å hjelpe, jeg har fått såpass undervarme at rundstokkene begynner å antenne. Holder det nå, har jeg varme natta igjennom. Jeg bestemmer meg etter hvert å ta kvelden, bare ligge i gapahuken og se på at livet går sin gang i takt med at jeg frigjør naturen for metangass (som hadde blitt sluppet ut hvis veden hadde ligget og råtnet), sånn sett investerer jeg i bedre skiforhold. Været som sådan har vært på kanten, minus 10 gjerne det – to tre varme; fysjom. Og det ser det ut til å bli også. Det blåser opp, trærne svinger, og i et brøkdels sekund har jeg endt opp med ansikt, hals og ører fullt av snø som har falt ned fra trærne. Blant alle de trær som er i skogen, blant alle de kvadratmeterne marka er på måtte selvsagt snøen deise ned i mitt ansikt og rett i bålet slik at det slukker. Nattesøvn blir det til en viss grad, til tross for at det elendige teltet har luftelukene sydd slik at nedbør faktisk vil renne inn. Heldigvis har jeg med fjellduken min, som best jeg kan spenner jeg denne over teltet som et ekstra lag slik at varmen holder seg bedre og at luftelukene er tettet.
Omsider er det utbedret, jeg sender en SMS med livstegn til heimen før jeg nok en gang kryper ned i soveposen. Jeg sover faktisk ganske godt helt til neste morgen, av plass er det vel ikke så mye, men det holder for ei natt. Neste morgen ser jeg de stusselige restene av det bålet jeg nå skulle kokt meg kaffe på. Hvorfor ikke prøve en ny vri? Jeg tenner opp seks te-lys og klarer faktisk både å koke meg kakao og varme meg et ostesmørbrød til frokost på denne patenten. Alt er nå engang relativt, og når blautsnøen begynner å falle fra himmelen er det på tide å komme seg hjemover. Jeg har uansett ikke latt meg skremme fra å ligge her ute, neste gang skal gjøres visse endringer på utstyret – resten er opp til høyere makter.

Konklusjon: Været kan mann gjøre fint lite med, men utstyret vise at ordtaket å spare seg til fant har mye i seg. Teltet kostet under 200 kroner og kvaliteten er deretter, har i ettertid kjøpt et Helsport-telt med høyere pris OG kvalitet. Videre er det greit å ha flere bein å stå på for å varme mat og lignende. Har derfor alltid med meg primus med helårs gass (gass kan være vanskelig å bruke når det er kaldt). Sist men ikke minst; dra aldri på tur uten førstehjelpsutstyr. Hadde jeg truffet en halv centimeter lengre inn hadde jeg nok hatt et noe annerledes håndgrep i dag. Som gammel speider er det mye vett i ordene ”alltid beredt” – og det må mann være.