Vinterferie i Bærumsmarka

Til jula 2007 fikk jeg av samboeren min den nyeste boka av Lars Monsen, faktisk signert utgave; ”Til Olav, lykke til med ukesturen i Bærumsmarka, villmarkshilsen Lars Monsen”. Jeg har planlagt en ukestur i marka, nå kan jeg ikke svikte, og legger den til vinterferien.
Første søndag i ferien tar undertegnede farvel med sin samboer, spenner på seg ryggsekk, legger skia på nakken og setter mot marka. Det er søndag og i området rundt Fossum kryr det av folk, føler meg litt barsk. Må innrømme det, jeg er kledd med yndlingsdressen min en Jahti Jakt Pro, på ryggen har jeg en gigantisk ryggsekk med hva jeg måtte trenge og skiene påføres klister. Det er litt pussig, vi har verdens beste turterreng rett utenfor døra, men folk klarer på en måte ikke å koble friluftsliv med de nære markaområdene.
Været er det ingen ting å si på, blir det slik hele uka blir dette en drøm. Jeg setter kursen innover mot første stopp ved Abbortjern, planen er to netter her, deretter to netter ved Tjæregrashøgda før jeg tar de to siste nettene ved Abbortjern igjen. Sekken er tung som bly, men jeg går jevnt og ca halvannen time senere er jeg på plass. Det kunne ikke vært bedre; plassen er ryddet av de forrige som lå her. Til og med har de lagt igjen dugelig med ved, dette er vel første gangen jeg føler meg som noen form for dessertgenerasjon.
Jeg spenner opp teltet, siden jeg skal være ute ei uke har jeg valgt å satse på dette fremfor på gapahuk. Med været vet man aldri. Jeg bruker ikke plugger, ikke så mange i hvert fall, derimot tråkker jeg teltet så godt jeg kan ned i snøen slik jeg får det lunere. Deretter vrenger jeg av meg Forsvarets feltskjorte jeg har brukt som marsjplagg og får på meg tørr ullfrote, dette får opp varmen. Og er en bekreftelse på fordelen av å kle seg lagvis fremfor ett tjukt plagg.
Til lunsj har jeg med meg råmarsipan, et undervurdert produkt som gir dugelige mengder med fett proteiner og karbohydrater på en gang, dette gir energi. Og så er det på tide med middag, nok en gang er det tørrmat som står på menyen, jeg handlet hardt før jeg dro ut. I alle fall forsyninger, resten hadde jeg fra før. Jeg vil fyre bål, har kløyvd opp ved, samme prinsippet som alltid; tynnved til opptenning, kubber som er delt i fire og rundstokker til langbrenning. Hadde det nå vært så vel. Jeg har nå engang gravd meg ned til bakken, men problemet er at jeg har truffet et søkk, med andre ord det som er av is smelter til vann som fyller opp bålgropa, med andre ord ingen umiddelbar suksess. Jeg bestemmer meg heller for å fyre primus, jeg kryper inn i teltet og fyrer opp. Det skal mann være forsiktig med, men jeg har lært meg å bruke forteltet til den slags, det gjelder bare å ta sine forhåndregler. Jeg får kokt opp vann, heller noen desiliter oppi den oransje posen og røren rundt, fem minutter senere kan jeg hive i meg litt kylling med karri. Ikke verst bare det, jeg kjenner følelsen av varme og velbehag fylle kroppen. Deretter går jeg ut igjen, det er blitt mørkt nå. Jeg ser på månen, tar meg dagens rasjon av sjokolade og dram før jeg bestemmer meg for å ta kvelden.
Neste morgen våkner jeg rundt halv åtte, jeg kan konkludere med at Abbortjern både er markas fineste men også dårligste leirplass; finest på grunn av pur idyll – dårligst fordi sola ikke tar før litt ut på dagen. Det er nydelig vær ute, men noget kaldt i teltet. Jeg snur meg 180 grader, fyrer opp primusen og koker meg litt kaffe og havregrøt. Dagen blir bra! Jeg kan føle det på meg. Rundt klokka halv ti kler jeg på meg og tar meg en tur for å få opp varmen. Det er påskestemning denne mandagen i februar, ikke mange vet å nye det, greit for meg. Jeg går til enden av vannet, kikker litt på øyene i vannet hvis de kan kalles det. På ei av disse finner jeg det jeg leter etter; tyri. Jeg blir glad – staker tilbake til leiren og henter saga. Tilbake ved øya skal tyrirota til pers, jeg tar både den og ei brukket tørrfuru med tilbake til leiren. Med en slakters presisjon får jeg laget meg den fyringsveden jeg trenger, og med en viss form for overmot settes dette til tørking.
Jeg kjenner nå at naturen krever sitt, det er viktig å gjøre sådan ute om vinteren, det å ikke bæsje betyr at kroppen kaster bort energi på å varme opp masse den ikke trenger, med andre ord; tøm kroppen for det du ikke vil kaste bort varme på. Jeg speider etter andre skiløpere, ingen av de, kysten er klar – bort til min faste latrinestein, av mest buksene og ut med det som måtte være. Latrinegropa dekkes til og æsjpapiret tas med til bålgropa; naturen bryter ned sitt – resten brennes. Kan sikkert være spennende for en treåring på tur å finne et ekte skattekart, men nei. Æsj.
Jeg setter meg i en snøstol og suger litt sol, en kjapp lunsj før jeg går og henter vann, og slik går dagen.
Tyri til tross; bålet blir ikke noe suksess i dag heller, samme problem som sist – smeltevann fyller i gropa og middagen blir innendørs, sikkert klønet fra min side, men slik er det nå engang.
Middagen blir innendørs.
Onsdag morgen har jeg bestemt meg for å flytte videre innover marka, det heter seg at en kan ligge maks 48 timer på samme plass. Har riktignok tøyd denne strikken før, men tross alt det er vinterferie, dessuten er jeg klar for andre plasser. Jeg stresser ikke, etter min behørige frokost[1] og kaffe. Leiren pakkes, skifter fra ullfrote til feltskjorte, og ca to timer etter at jeg våknet er jeg nå på vei videre inn marka, målet er leirplassen min inne ved Tjæregrashøgda. Det går bare en vei; oppover – en del av bakkene er både sige og bratte så det hender seg jeg spenner av meg skiene og bærer disse i de verste stykkene. I underkant av to timer tar det før jeg er der, folk vet liksom ikke å bruke disse områdene av marka tenker jeg, dette blir bekreftet av et par skiløpere jeg møter. Folk himler med øynene og synes det virker tøft, men lurer også på hvorfor jeg ikke reiser lengre for å komme meg på tur, ikke det at jeg sier det høy men øya er som kjent det første mann blir blind på. Dessuten blir det for dumt å bidra med økte CO2-utslipp, at jeg har valgt en nøktern livsstil osv – lista kunne blitt lengre. Teltet spennes opp, og i motsetning til ved Abbortjern er det her såpass med snø at jeg får gravd kuldegrop i forteltet. Kulda synker som kjent nedover og ei lita grop i forteltet gjør teltet et par grader lunere. Noen feltspade har jeg ikke med – den la jeg igjen i Skjåk, men er mann fra Solør vet mann råd. Jeg har skåret til ei halvannenliters flaske som gjør susen.
Etter at teltet er oppe begynner jeg med bålet, jeg graver ned til bakken, legger noen kvister i bunn. Deretter tar jeg en runde for å sanke rundved. Det er det mye av her oppe; men i dag har jeg bestemt meg for ikke å kløyve noe som helst. Derimot sanker jeg kvister i ulike størrelser; tynne ris til opptenning, litt tykkere greiner til å opparbeide varme slik at jeg får benyttet meg av rundveden. Været er det intet å si på; fortsatt påskestemning her i marka. Himmelen har et nydelig rødskjær der sola tar farvel og ymse himmellegemer entrer arenaen. Det er båltid; jeg fyrer opp med solid bjørkenever; en fyrstikk, det tar tak. Fyller på med ris, når dette er varmt nok er det på med kvist før jeg endelig kan følge opp med rundveden. Deilig; det spraker liflig i kvisten, på himmelen lyser fullmånen. Jeg koker meg middag, mann skal ikke klage så lenge mann er tørr og mett, men et sikkert tegn på at mann har det bra er når mann går lei av maten.
Sånn skal det være. Jeg ser for meg at slik blir det til og med søndag. De sedvanlige livstegnene sendes til heim og opphav før jeg kryper til køys etter et varmende kveldsmåltid i form av rett i koppen suppe og te. Dette er for øvrig standard rutine hver kveld før jeg legger meg, både trivsel, næring og det faktum at det varmer er i fokus.
Onsdag starter ikke slik jeg hadde tenkt, temperaturen har steget, og med det følger tåke og dis. Bålet fra i går har brent mer eller mindre ut, men jeg behøver ikke bekymre meg å måtte grave meg ned til bakken for å si det slik.
Jeg starter med å avlegge latrina et besøk; og som vanlig. Det der kan gå i kretsløp for gå i kretsløp, det der intet går på bålet. Jeg starter deretter med en runde rundt teltet, strammer til litt barduner og måker litt snøen over stormklaffene slik at det blir stødigere og lunere. Deretter henter jeg ved; veden hentes behørig etter prinsippet om at bruker du andre redskaper enn hendene så er du en kjeltring og det vil mann vel ikke være. Dagen går nå slik, etter et par timers jobbing ligger dagens vedreserver klare; kommer over to grantrær som er i ferd med å gå over i kretsløpet. Jeg feller de med hender og tyngdekraft før de sages over i mer anvendelige kvanta. Ikke noe kløyving i dag heller; kun et bål fyrt etter branntrekanten.
Jeg tar meg skitur til et utos noen hundre meter lengre borte, må ha noe å finne på, tåke og dis legger en viss demper på stemningen, motet er oppe for all del, men det å ikke engang se en topp 200 meter lengre borte tar på en måte bort noe av koseaspektet.
Klokka halv to fyrer jeg opp, klarer ikke vente lengre. Bålet tennes med en fyrstikk, det fores opp før første granleggen må til pers. Yes – en fin og feit sak som ikke bålet takker nei til. Jag stabler resten av kubbene rundt bålet til tørking. Det er mer som skal tørkes også; sokker og undertøy samt feltskjorta jeg bruker under forflyttning; dette avgir nå en mandig odør inne i teltet, yum yum…
Da bålet avgir slik varme at jeg kan legge på to og to stokker er det på tide å forberede maten, det mørkner rundt meg. Tåka blir tettere og med sikt på fem meter er bålet mer en nødvendighet enn en ren trivselskilde. Klokka ti legger jeg på siste par langkubber, knekker de to som ligger der og komprimerer bålet. Inne i teltet er det hustrig, jeg krøller meg ned i soveposen og håper på litt søvn. Tåke, dis og kondens gir det meste en grad av fuktighet. Jeg våkner neste morgen, og heldigvis hører jeg lyden av fly. Dette er et godt tegn, det betyr at det er morgen og at jeg ikke har våknet midt på natta for så ikke klare å sovne igjen. Blæra står som ei sekkepipe i et skotsk bryllup, noe må ut. Jeg orker ikke å gå bort til latrina, jeg kaster Aftensposten i kuldegropa, stiler meg på den og tømmer vannet av potetene for å si det slik. Jeg får nå et innblikk i dagens vær; yr, tre pluss og underkjølt regn. Jeg stresser ikke, jeg tar frokosten på sedvanlig vis, før jeg bestemmer meg for å bryte opp. Etter litt tar jeg farvel med ”camp Fungus” som er navnet på denne leirplassen før jeg setter kursen nedover mot ”camp L` Abbor”. Har begynt å leke med tanken om gi meg en dag tidligere, altså lørdag formiddag. I dag er det torsdag. Da jeg kommer ned til Abbortjern lurer jeg faktisk på å gi meg allerede i dag; været her er ikke noe bedre – snøen er blaut og kram, telt, klær og utstyr er blått. Litt tenking frem og tilbake; jeg bryter opp. Spenner sekken på meg, og setter nedover mot Fossum, som vanlig bommer jeg på bussen med noen minutter så jeg labber hjemover. Det er torsdag, ikke søndag da jeg låser meg, men jeg fikk meg fem fine dager ute – mildvær og blautsnø er det samme som å bli sjuk.
Det blir ikke tørrmat og smeltevann til middag i dag, det blir grandis og øl.

Konklusjon; bortsett fra været var turen flott, men som nevnt er det været jeg ikke klarer om vinteren mildvær og fuktighet. Neste gang dropper jeg det selvoppblåsende liggeunderlaget jeg må blåse opp selv med et standard underlag – og flere rene sokker.

[1] Frokosten min lages av en blanding av havregryn, nøtter og rosiner. Over dette strør jeg et lag med tørrmelk og heller over varmt vann slik at det minner om havregrøt med melk.