Første vintertur på aldri så lenge

Vinteren 2006, for en gangs skyld en klassisk vinter. Hvert bidige ledige øyeblikk brukes på ski. Under ett av disse øyeblikkene slår tanken meg; det er år og dag siden sist jeg lå ute vinterstid; jeg kan nesten kjenne lukta av tyribålet som skal lyse opp foran meg ute vinternatta.
Jeg blinker ut en dato fra fredag til lørdag, får klarering fra høyeste hold/min bedre halvdel/kjerring (stryk det som føles støtende). Ingen bekymringer – dette kan jeg, eller kunne for noen år siden.
Så er fredagen kommet, akkurat den fredagen kvikksølvet har sunket, men skitt au. Er man fra Solør er kulde noe mann har et nært forhold til, litt opplagsnæring på Blindern i form av en burger kommer godt med. Så var det pakking, jeg fyller sekken med varme klær, mat og rødspritbrenner. Øks, sag og kniv som seg hør og bør, og Forsvarets gamle sovepose kjøpt på et militærutsalg. Jeg spenner min sekk, smører mine ski og setter innover Bærumsmarka. Jeg jobber hardt, svetter som en mann – samt kan konkludere med at dressen min tydeligvis ikke er beregnet på denne type aktiviteter; den er klam som tusan. Jeg finner frem til planlagt leirplass, hugger granbar, legger ut underlag og sovepose – og begynner å fryse. Av med den klamme jakka, på med ei dunjakke. Såpass har jeg tenkt. Etter hvert får jeg laget meg litt mat også, og det kommer godt med, jeg er for øvrig såpass kørka at jeg ikke tenker på å lage noe bål, har ikke helt dreisen på det ennå. Så hva skal mann gjøre? Sola går ned og kulda setter inn, jeg bestemmer meg for å krype ned i soveposen, på en måte hadde jeg sett for meg at en sovepose beregnet for indre Troms burde klare noen skarve minusgrader, men den gang ei. Selvsagt blåser det opp – nordavind rett inn og gjennom soveposen. Dette kan bli spennende, og det blir det. Jeg forer fotenda med ei pelslus og en ullgenser, det hjelper noe. Jeg blir liggende å høre på radio og spise smågodt. Slik går natta, kvarter for kvarter ser jeg på klokka og varmere blir det ikke. Ikke heller når sola bryter frem. Jeg må late vannet. Bygger meg opp mentalt. Drar opp glidelåsen, ut med snurrebassen og stiller meg på enda av underlaget. Kulda ganger, aldri før har en vannlating føltes så lang. Med et innadvendt stammebrøl kryper jeg ned i soveposen igjen, får opp kroppstemperaturen og manner meg opp til påkledning. Provianten har frosset til is så frokosten blir hjemme. Dressen jeg hadde på meg er også frosset til, den var ikke i stand til å slippe ut kondens, men jeg får lirket den på mens jeg tiner den på kroppen. Så kommer det virkelig store; skoene. Ikke noe varmere de heller, nå blir ikke stammebrølet innadvendt, med et vræl tar jeg på meg støvlene får jeg begynner med en klassisk zuludans for å få opp varmen. Jeg blir ikke lenge ute i skoen for å si det sånn. Litt triumferende må jeg si jeg følte meg; jeg har følelse i beina, for ikke å snakke om kicket du får av å møte de første skiløperne på vei inn i marka klokka 0830 en lørdagmorgen.

Evaluering: Jeg burde visst hva jeg gjorde, men hadde vel gått for lenge på Blindern til å tenke klart. Dressen viste seg ikke å holde mål, svetta samlet seg i den og frøs til, det samme med soveposen, den ble byttet ut med en Helsport Alta. Videre burde jeg gravd meg ned fremfor bakken, men slik gjør mann bare en gang.