Lesja-Skjåk

Mormor fortalte meg om turen første gang, turen hun gikk som barn fra Skjåk til Lesja for å besøke besteforeldrene. Jeg blir nysgjerrig; dette høres ikke ut som en dum tur, jeg kjenner nesten lukta av lyng i nesa. Kart kjøpes på bokhandelen på Bismo, dette skal gjennomføres, jeg undersøker med turistkontoret i Lesja om når snøen går, hva som er enklest mulig måte å komme seg dit osv. Datoen settes til midten av august, jeg skal ta toget til Lesjaskog, gå over Grønnfjellet til Nysætra hvor jeg planlegger å overnatte før jeg setter kursen over de flate flyene mot Skjåk. Jeg planlegger to overnattinger i løpet av turen for så å tilbringe fem dager i Skjåk som en slags urgermansk fjellbohem med høy – dog dannet- dramfaktor; dette blir saker. Ikke nok med det, i løpet av dagene i Skjåk skal jeg ta et par turer i nærliggende fjell.
Det er mandag, jeg står på perrongen på Lesjaskog stasjon, turen er et faktum, nå gjelder det bare å finne stien som leder over Grønnfjellet. Det er bare ett aber – til tross for at står i et dalføre – ser jeg ikke fjellet. Nei, jeg har ikke havnet i Kolding i Danmark, det er bare det at det er et møkkavær uten like. To pluss to blir fire, og sunt bondevett tilsier at mann ikke går over et fjell mann ikke ser. Med andre ord, jeg må ta en omvei rundt fjellet og heller gå opp Lordalen. Jeg begynner å gå, jeg går og jeg går. Lordalen ligger i det fjerne, men jeg går på. Stigningen er null, tross alt går jeg i en dal, men jeg forserer skog, kratt og bruer på min ferd med et par støvler jeg burde gått bedre inn og en ryggsekk som er pakket for ei uke, med alle klærne jeg skal bruke i Skjåk. Teltet tok jeg også med, firemannsteltet fra Helsport, kjøpt fordi det var et kupp fremfor for et lettere tomannstelt. Jeg bærer som en mann.
Etter å ha vaset rundt ca tre timer kommer jeg til Lordalen, nå begynner virkelig moroa. Dalen ligger i le for uværet som her er det varmt og tørt. Nesten litt for. Jeg er tørst som et afrikansk bybud, men bekker finner en ikke i tørre daler. Jeg må tenke positivt; jeg finner ei myr, stapper mose i munnen og kryster i meg litt vann. Stolt er jeg også, alt for stolt til å haike med en av de mange bilene på vei oppover veien.
Veien i seg selv er også verdt å nevne – en lang, lang, lang og slak grusvei som hvor det eneste tegnet på at en klatrer er elva som renner mot meg. Uansett, jeg skal klare det, jeg er fra Solør jeg er seig. Jeg går på, koser meg med terrenget som endrer karakter fra dalbunn, til furuskog og videre til bjørkebelte smått om senn.
Slik går jeg time for time, dytter i meg litt kjeks, drikker vann fra bekker som dukker opp.
Jeg ser på kartet og regner med at det ikke kan være mer enn fem kilometer igjen og går på, et skilt står i det fjerne, jeg nærmer meg langsomt. Nei det kan ikke stemme. Det er 10 kilometer til planlagt overnattingsplass, føttene verker, sekken er fortsatt like tung, jeg har en ting å gjøre. Gå på.
Neste nedtur kommer ikke lenge etterpå, en lastebil kjører forbi meg med høyt turtall og sur eksos, og den kjører, og kjører og fortsetter å kjøre. Jeg kan høre lyden av den langt borti det fjerne. I slike nasjonalromantiske omgivelser er begrepet langt og lengre enn langt dekkende.
Klokka går, en time etter feilberegningen nærmer jeg med stedet jeg trodde jeg var tidligere, det er bare det at det har skyet stygt til. Bra at det ikke er så varmt lengre – men det setter inn et slags Vietnamkrig-regnvær. Til de grader også, dressen holder godt, men utstyret blir bløtt og tungt, hva som så skjer bør få enhver misantrop til å revurdere synet sitt. Jeg blir vinket inn på ei sæter, det viser seg at ei mor og ei datter fra Polen har tatt seg sommerjobb som budeier. Jeg får komme inn i varmen og tørket meg. Ikke nok med det, de serverer kaffe og pannekaker. Jeg lirker ut sjokolade fra sekken og spanderer, de er ikke helt stødige i verken engelsk eller tysk, men vi kommuniserer såpass at jeg forklarer turen og skjønner at de ikke helt har forståelse for nordmenn som på død og liv skal gå langt i naturen. Etter ca en time lyser det opp, jeg takker høflig for meg og bestemmer meg for å gå en halvtime før jeg tar kvelden.
Jeg finner en idyllisk plass ved elva Lora, skal til å sette opp teltet, men nok en nedtur – bardunene har floket seg, på toppen av det hele sender Vår Herre nok en skur over fjellheimen. Jeg tenker raskt. Tar kniven og kutter av de bardunene som har floket seg, jeg setter opp teltet og floker opp trådene innendørs, når dette er gjort knytter jeg de på igjen. Jeg er stiv og støl i hele kroppen, dropper derfor kaffe til fordel for buljong som kveldsdrikken sammen med middagen. Aldri smaker mat bedre enn når du er helt utkjørt, hvilket jeg nå er. Etter å ha sprettet noen vannblemmer og desinfisert føttene er det rett inn i ralleland og der blir jeg til klokka syv neste morgen.
Jeg strekker meg i soveposen, dagen ser nydelig ut, jeg tar en tur bak en bjørkestamme og gjør mitt fornødne, spiser frokost og drikker kaffe før jeg pakker sammen. Føttene er passe herpa etter all grusgåinga dagen i forveien så jeg legger et par ekstra såler i støvlene. Klokka ni er jeg i gang, alt er bløtt, men humøret er godt, en snau time senere når jeg Nysætra – endelig begynner fjellmarsjen. Fra Nysætra opp til fjellet er det bratt, av og til må jeg ta av sekken og slepe den etter meg til det blir flatt, og det blir det. No ser eg atter slike berg og daler tenker jeg og begynner å labbe sørover mot Skjåk. Jeg bare labber i dag, har bestemt meg for å droppe ei natt til ute og heller komme meg frem; ser det for meg – en dusj, fyre opp i peisen, steke meg en pizza og jekke meg en øl. Høres ut som en plan. Jeg tar noen stopp i fjellet, pleier føtter, spiser og nyter livet, endelig ser jeg et vann, regner med at det er innenfor kommunegrensa, etter å ha passert vannet tenker jeg, vel – det skulle vel ikke være en bekk her, eller? Jeg går på – frem skal jeg. Stien er godt merket, etter å ha kommet videre ser jeg et skilt, på andre siden skifter stimerkinga farge. Nei ikke si, det er ikke lov, jo det står Skjåk på det. Jeg ligger stygt på etterskudd, må bare gi på. Tre kvarter senere passerer jeg vannet jeg siktet til først, det er vel bare å gå på. Omsider begynner fjellet å peke nedover, jeg ser et kjent landemerke; demningen på Aursjoen. Jeg ser Lendfjellet, jeg nærmer meg. For øvrig er demningen – vel det virker slik i alle fall – like fjern en time senere. Nok en time senere er dempingen passert, nå kommer den verste etappen; sterk nedstigning, noe som skal vare minst en time. Beina er tunge, drikker vann fra bekker, men følger stien slavisk – alt annet er idiotisk. Jeg hører noe som løper nedi juvet, faktisk elg, ganske stilig. Jeg kommer lavere smått om senn, snaufjell blir bjørkeskog og bjørkeskog blir skog. Jeg begynner å møte mosjonister der jeg sleper meg nedover, tærne butter mot støvlene, sekken dytter, nå ser jeg huset mitt der nede. Jeg drikker vann fra bekker, hva som er rent vann er relativt. Jeg har for pokker ikke vokst opp i Oslo – jeg er fra Solør, en seig faen med baller. Jeg teller skritt, endelig jeg er på hovedveien. Nå går jeg bare på viljen, det kan jeg. Det mørkner, men jeg har lært, tar på meg refleksvesten slik at jeg skal være synlig for bilister, teller skritt, beina svir. Tenker på øl, tenker på hvor glad jeg er for at jeg dro alene, da har jeg en jeg stoler på nemlig meg selv. Tyve minutter senere, jeg er fremme. Av peiskos, øl, dusj og pizza får jeg realisert kun å skru på vannet og spise pizza, deretter rett til ralleland.
Du verden for en tur, men bortsett fra noen småturer blir det ingen nye fjellturer denne ferien.

KONKLUSJON: Jeg hadde pakket altfor tungt, neste gang sender jeg klær og lignende jeg ikke skal bruke på turen oppover på forhånd. Videre skal jeg skaffe meg et mindre telt, du verden firemannstelt er kos, men fy eff så tungt å drasse på. Nå kjenner jeg ruta og ny tur blir det, men med betydelig lettere oppakkning.