Nordmarka frem og tilbake

Denne må bare med, det er rett nok en dagstur, men jeg fikk sett andre deler av marka for å si det slik. Det hadde seg slik at jeg vinteren 2004 tok et såkalt Kjentmannsmerke i Oslomarka, jeg fikk skikkelig dilla og blinket ut hver mandag til markaturer. Hvordan denne gikk, vel;
Det er en mandag i slutten av februar 2004, klokka er 0730 og jeg står aldri så ambisiøs på Frognerseteren klar for en dag i marka. Jeg har planlagt å ta en tre-fire poster i løpet av dagen, alle i nærheten av eller nord for Kikut. Av mat kan nevnes to appelsiner, en flaske Solo og to skiver med leverpostei. Tror også en sedvanlig sjokolade har sneket seg med.
Jeg suser innover, forbi Kobberhaugshytta, videre over Bjørnsjøen før jeg ankommer Kikutstua ca kl 0900. Her tar jeg meg en liten rast før jeg begynner å klatre opp mot Porthøgda hvor det skal være en post. Her sprekker tidskontoen for første gang i dag, opp mot posten er det langt og bratt. Så faktisk må jeg ta av meg skiene og bære de et stykke fremfor å gå fiskebein hele veien. Nuvel, jeg kommer da opp, får tatt posten og setter kursen videre nordover, over Sandungen og videre i retning Katnosa. Neste post skal angivelig ligge i de traktene; ei gammel MILORG-koie hvor gutta på skauen i sin tid rådde grunnen fri for Gestapo og svigermødre. Også ved Katnosa er det en liten rast, her går appelsin nummer to ned, samt resten av soloen. Jeg peiler meg inn mot posten og starter labbinga, jeg ser på kartet at jeg er i nærområdet – men hvor er så denne koia. Dum som jeg er ignorerer jeg et spor som skjærer inn i skogen; for langt nord tenker jeg. Ja hadde jeg da endelig tenkt så hadde vel alt blitt såre vel. Uansett, jeg fortsetter å baske rundt der inne i skauen, går tilbake til løypa, tar ny kurs og fortsetter. Rundt klokka tre gir jeg opp, rettere sagt innser at sola er i ferd med å gå ned. Snart blir det mørkt, jeg har ikke med hodelykt, ei heller mer proviant og er langt pokkeren i vold. Jeg kaster inn håndkleet, blir faktisk litt stresset også. Jeg tar sikte på å komme meg ned til Sandungen, deretter retning Fortjern for så ende opp på Skar. Hu hei hvor det går der jeg labber på ski langs brøytede og strødde skogsbilveier i Nordmarka. Av og til bytter jeg over til apostlenes hester. Det mørknes da jeg kommer ned til Hakloa; endelig ei åpen å, jeg får drukket vann og kommer til hektene igjen. Og neimen finner jeg ikke en post her. Humøret stiger – jeg får på meg skiene, finner løypa over Hakloa mot Kikut, deretter er det Fortjern som står for tur. Jeg følger løypa, nå er det mørkt – skogen i utforkjøringa mot Gåslungen er intet unntak, men jeg kommer ned med lemmer og tenner i behold. Jeg tar av meg skiene i bakken fra Gåslungen gård til Øyungen; her falt jeg rimelig heftig i dagslys. Nå får jeg på en måte roen; jeg nærmer meg. Det er stjerneklart og fullmåne der jeg skøyter meg bortover Øyungen, faktisk idyll. Akk så lenge; mitt moderlige opphav ringer, hun blir forferdet da jeg sier jeg har vært ute tolv timer, men sier jeg skal ringe når jeg er trygt fremme i studenthybelen min. Mødre har på en måte ett snodig syn på ting – mann kommer ikke fortere hjem av å stå og akkedere pr telefon. Jeg må ta igjen det tapte. Bussen fra Skar går en gang pr time, det å stå på Skar en time nå kan bli en kald fornøyelse. Endelig Øyungsdammen; som så ellers i livet er det kun nedoverbakke herfra. Endelig på Skar – bussen har ikke kommet ennå, jeg bunter sammen skiene og venter. Endelig kommer bussen, jeg stiger om bord og kontakter moderen og forklarer at alt er vel.
Tilbake på hybelen er siste rest av energi ute, jeg er stiv som tusan, her gnagsår på føtter og lår og har fått ei seneknute på høyre bein.
For en tur – men nå har jeg fått sansen for de nordligere deler av marka.

Konklusjon: 1. Sørg for nok proviant, 2. Ta alltid med hodelykt og 3. sørg for å les kartet grundig før turen.