Nordmarka på langs, sommer 2006

Det er juni 2006,helga etter turen hjemme i Solør, i postkassa lå et brev fra Høgskolen i Buskerud; jeg har foreløpig ikke kommet inn på studiet jeg søkte på. Fremtidsutsiktene er ikke lyse, greit nok har jeg en 50 % stilling, men den var planlagt å kombineres et 50 % studie. Jeg føler ikke for å sitte i sivilisasjonen som de voksne kaller det for denne helga. Jeg ringer min kompis, la oss kalle han Oddvar av hensyn til personvern selv om han egentlig heter Pål. Han har strøket på eksamen og har heller ikke behov for sivilisasjonens gleder; vi bestemmer oss; førstkommende lørdag møtes vi på Oslo S. Vi skal ta toget til Grua og går ned Nordmarka på langs. Dette bør være en smal sak. Jeg forsøker å pakke med vettet tilstede, og klarer faktisk å luke ut vintersoveposen min til fordel for en langt lettere sommersovepose.
Så kommer lørdagen, vi møtes på Oslo S og kursen går nordover. På toget gjør jeg første feil denne junidagen som kommer til å bli varm; jeg tar meg en kopp kaffe. Kaffe er som kjent vanndrivende, men i bunn og grunn er det ikke så dramatisk; NSB sine priser gjør at jeg ikke bøtter innpå. Vel fremme på Grua bestemmer vi oss for å sette kursen mot Mylla, dette betyr ca fem kilometer langs asfaltert vei. Greit nok så er vi i alle fall sikre på underlaget, det at det også er en jevn stigning hele veien gjør vel til at det ikke blir så mye prating for å si det slik. Pål har kanskje pakket noget tungt, men vi kan for så vidt dele skylda for det, slik vi egentlig heller kunne delt vekt og utstyr. To karer skal gå samme turen, og allikevel stiller vi meg bl.a. hver vår primus, hvert vårt kokesett osv. Slik blir det vekt av. Før vi kommer til Mylla bryter vi ned veien mot Vestbygda, her er det grusvei, og ei lita elv vi kan drikke fra. Stemningen stiger! Vi bestemmer oss for å gå via Gjerdingen via Katnosa før vi skal slå leir sør for Kikut – jo da vi har en plan. Det er egentlig ganske fint ute nå, sola tar tak der vi passerer Fjellsjøen, men med tilstrekkelig drikke og passe tempo går det unna. Vi kommer etter hvert opp til Gjerdingen, vi dropper pausen her og bestemmer oss heller for å ta en ekstra halvtimes pause ved Katnosa. Faren ved å forhaste seg slik er absolutt til stede; for det første – aldri stress når du er ute og labber i skauen, du merker ikke at du blir sliten før kroppen sier sitt. Dessuten er det viktig med de faste pausene for å kontrollere og utbedre evt gnagsår og sår, og de er på plass. Jeg har vært såpass dum at jeg har tatt på meg lette trekkingsko. Skoene er som å gå på skyer i utgangspunktet, problemet er bare at de ikke gir så god ankelstøtte som boots hvilket som er viktig når en skal gå langt på varierende underlag, dessuten hjelper ryggsekken på med å klemme beina ned mot grusen. Det har vært en stund siden vi siste passerte en bekk så tørsten merkes også da vi bryter av veien ned mot Katnosa. Her hersker idyllen; nydelig vær og de rødmalte husene skaper en avslappende stemning. Menyen kaller vi en skikkelig White Trash buffet; kneip fra First Price og Nugatti på tube – mye kalorier som seg hør og bør. En snau time senere viser nåla full tank og vi fortsetter. Vi følger veien langs Katnosa ned mot Sandungen, da vi nærmer oss får Pål krampe i beina, men vi slår til ro med at vi slår leir når har kommet oss over Sandungen. Hadde det bare ikke vært for at jeg i mitt overmot ikke gidder å sjekke om det går ei bru over sundet mellom de to sjøene. Derimot følger jeg bare veien, som igjen går rundt Sandungen, hvilket som gir en ekstrarunde på ca 13 kilometer. Dette merkes; Kikuttoppen som i stad kom stadig nærmere får vi nå bak oss i det fjerne. Klokka blir syv, den passerer åtte og nærmer seg halv ni før vi passerer Hakloa. Hakloa er en trivelig plass, men det tenker vi ikke på. Praten har liksom ikke vært så livlig siste halvannen time, men vi finner en leirplass rett sør for Hakloa. Vi rigger oss til og får oss litt mat. Humøret stiger, plassen er jo ei perle – ja bortsett fra myggen da. Jeg lar meg egentlig ikke affisere av myggen. Helga i forveien lå jeg tross alt i skauen hjemme og da snakker vi mygg.
Praten går til langt på natt, utrolig hvor mye dritt mann kan si om et universitet og dets ansatte når stemningen er god.
Neste morgen starter rundt klokka seks. Tåka ligger over sjøen, vi tar det rolig i starten, Pål sliter fortsatt med beina og jeg med gnagsår. En liten White Trash buffet senere pakker vi leiren og setter av gårde, så lenge tåka ligger slipper vi et problem – nemlig varmen.
Det blir ikke så mye prat denne dagen, vi går på vilje. Vi passerer Kikut, det er flere som vet å sette pris på Nordmarka denne helga; telt ligger tett som paddehatter langs hvert ett vann og hver ei vik. Da vi har kommet forbi Bjørnsjøen begynner sola å ta tak, vi setter kursen mot Bjørnholt. Grusveien er nå kun et hatobjekt, sammen med elendige sko og tunge sekker, vi bestemmer oss for en pause ved Bjørnholt. Her er det damer! Hurra; de ser på oss med et blikk som på den ene siden fylt av beven med en skjelmsk undertone. He he – dette er bra for motivasjonen, føler meg ekstra barsk når jeg drar frem en skikkelig mannekniv og begynner med litt pedikyr. Vannblemmer spretter og sår utbedres med talkum og fett. Vannflasker fylles og vi setter videre sørover, egentlig var Sognsvann målet, men den usigelig vante turen fra Skjærsjøen frister ikke. Vi bestemmer oss for Hammeren. Det fylles med folk langs Nordmarksveien nå, vi er nok et skue. Pål støtter seg på en stokk på grunn av vonde lår, jeg går tre meter foran som en slags SS-sadist som har tatt med en desertør på straffeeksersis.
Veien fra Skjærsjøen til Hammeren er det korteste, men seigeste etappen. Tre kilometer gjøres unna på den imponerende tiden av en snau time. Og endelig, vi passerer Hammeren kraftverk, siste hundre meter, og endelig. Bussholdeplassen. Vi er fremme, beina gjør noe inn i svarteste vondt – de skoene skal kasseres.
Mandag morgen har jeg et noe luntende ganglag på jobben, men er glad over å ha gjort det.

Evaluering: Skoene ble fort kassert til fordel for mer hensiktsmessige støvler etter turen, det at skoene var av en slik kvalitet kunne jeg ikke vite. Derimot burde jeg heller hatt ett lag ekstra med sokker – varmen til tross.
Vekt var også utslagsgivende, når mann skal på tur slik kan en med fordel dele fellesutstyret for å spare vekt. Videre er det viktig med nok væske, vanligvis drikker jeg fra bekker jeg kommer over, men rundt midtsommers er det greit å ha med ei flaske som fylles opp fortløpende.
Feilnavigeringa ved Sandungen var like gjerne et resultat av overmot som sliten kropp, ofte er det i situasjoner hvor en er sliten og slapp at en gjør slike bommerter.