Veien er målet

Av ymse årsaker ble jeg parkert hjemme sommerferien 2008, men intet er så galt at det ikke er godt for noe. Jeg får nemlig to hele uker jeg kan bruke til akkurat det jeg vil, og det jeg vil er å gå i fjellet ei uke og deretter ta ei uke på hytta i Skjåk. I utgangspunktet var det Rondane som sto på programmet – men hvorfor gå over bekken etter vann? Jeg bestemmer meg derfor for fem dager innover Lundadalen i Skjåk.
Omsider kommer jeg meg oppover, sekken er fullpakket og tungs som ble, bussen er også fullstappet, og det å havne ved siden av selve tåfiskongen på bussen gjør ferden til en selsom opplevelse. Nuvel, jeg blir i Skjåk fra fredag til tirsdag, i utgangspunktet var det fredag til mandag med tur fra mandag til fredag – men besøk av barndomskompis gjør at jeg utsetter turen slik at den blir fra tirsdag til lørdag.
Tirsdag morgen klokken 0930 stiger jeg ut av bilen ved bommen i Lundadalen, herfra skal jeg gå via Heimste Lundadalsæter via Ysste Lundadalsæter, og finne meg en overnattingsplass inne ved vannet – eller i alle fall ikke så langt unna. Jeg går og går, været er upåklagelig, det perfekte vandrevær; opphold med en liten trekk i lufta. Da jeg passerer Ysste sætra kommer jeg til DNT sin bro over Skjøle, men jeg har mer lyst til å bryte av fra DNT sin sti og heller følge den andre som fortsetter rett fram. Kanskje det til og med er mulig å krysse Skjøle lengre opp? Et stykke lengre inn bestemmer jeg meg for å slå leir; det skyer til og begynner å blåse opp. Avgjørelsen er enkel. Teltet settes opp i vestavinden, jeg tar på meg langbukser og kryper inn i teltet. Kartet studeres, hva gjør jeg nå? Det frister ikke å gå lengre inn hvis jeg ikke kan krysse, ei heller frister det lite å gå tilbake for å krysse elva. Jeg blir her i alle fall et døgn, klokka er nærmere fire også så det er kanskje på tide med middag. Jeg forsøker å fiske litt, men vinden blåser så vel spinner som dupp rett i elvebredda, med andre ord blir det Dry Tech i dag også. Ikke noe galt i det. Jeg har også lastet med meg dugelig med Snickers, så noen nød blir det ikke. Utover mot kvelden blåser det opp, jeg får håpe teltet holder. Kvelden benyttes til å løse litt kryssord, strengt tatt er det ikke kaldt ute – men vinden stjeler en del grader. Jeg måler leirplassen til å ligge på 1120 m.o.h., med andre ord har jeg gått nesten 800 høydemeter i dag, så jeg bør jeg være fornøyd – tross alt turen er et mål i seg selv.
Jeg sovner forbausende lett, og våkner noen ganger i løpet av natta, men sovner fort igjen. Neste morgen er det skikkelig kaldt, jeg tar på meg ullgenser, jakke og lue før jeg går ut for å lage meg frokost. Er ikke helt trygg på kokemulighetene i forteltet ennå. I motsetning til den sedvanlige havregrøten har jeg nå kjøpt med meg med hurtigkokt risengrynsgrøt, med et oppkok sammen med melkepulver blir dette ganske så smakfullt, ja nesten kvalmende. Dagen ser ikke ut til å bli så mye bedre i dag – skydottene dekker fjelltoppene rundt meg. Jeg føler ikke for å bevege meg noe videre i dag, tar ei natt til før jeg tar et par netter lengre ned i dalen.
Etter lunsj, som for øvrig består av rett-i-koppen suppe med ekstra salt, kommer jeg i snakk med noen lokale sauebønder som er ute for å se til flokken. Jeg blir snakkende lenge med dem og får noen ganske andre perspektiver på rovdyr enn de som politisk korrekte i Oslo-området. Det må være frustrerende å bli idiotforklart av noen som overhodet ikke skjønner at folk som står opp klokka fem for å ta i mot lam og går sju timer for å se til flokken blir forbanna over at det sitter noen på Grünerløkka mener at det går fint med rovdyr i områder familiene har hatt sau i generasjoner. Og attpåtil anklage de for at det er de som er skyld i at sauen deres blir tatt; slik har da landbruk vært drevet i generasjoner. De kan også fortelle at isbreene vokser – så en og annen bør nok ta seg en tur ut i periferien og se hvordan livet virkelig er på den ene og andre sida. Noen fiskelykke har jeg ikke i dag heller, men det er mange andre ting og glede seg over; det ser ut til at finværet er på vei vestfra. Jeg gleder meg nesten til å bli bitt av klegg! Kvelden blir bare bedre og bedre – et høytrykk er på vei, og der skyene tidligere i dag hang tunge danser nå sola i de vakreste rødtoninger. Slik blir man glad av, ganske riktig torsdag morgen våkner jeg av at det er varmt i teltet. Jeg tar ikke på meg annet enn shorts og solkrem, jeg drøyer dagen med litt fisking, men samme resultat. Fikk bekreftet at det pleide å stå ørret her av en lokalfisker i går. Det er det som er fordelen med å ha familiære bånd til bygdesamfunn som Skjåk; si hvem du er og de røper gladelig fiskeplassene sine. Etter hvert pakker jeg sammen, og får se til min store overraskelse av pluggene til teltet har vridd seg – dette skal jeg klage på.
Jeg tusler nedover dalen, fisker litt, spiser lunsj ved en stein og tar meg veldig god tid. Varmt er det – og varmere blir det, jeg drikker ved enhver anledning. Har egentlig tenkt på å overnatte i ei steinbu, men mangel på vann gjør at jeg heller finner meg et bjørkefelt. Her er det så vel gresslette, som skygge og vann, så jeg bestemmer meg for å ta de to siste nettene her. Jeg setter teltet litt feil, så jeg må flytte det. Her er det godt å være, svalt og med dugelig tilgang på vann. Kvelden går med til å løse litt kryssord. Da jeg legger meg hører jeg lyden av sau, jeg stikker hodet ut av teltet, ser på dem og sier ”bæh”. De ser på meg engang til før de løper videre. Det fine med sauen er at den holder vegetasjonen nede, det gror igjen nok som det er her i landet.
Fredagen bruker jeg til tørk av utstyr slik at det blir mindre å gjøre når jeg kommer tilbake, knekker videre nødrasjonene med tørket kjøtt og sjokolade så ingen skal si at jeg ikke koser meg. Tar en tur rundt i landskapet og tar en del bilder med mitt nye kamera, tviler på at jeg slår i gjennom som naturfotograf, men artig er det lell.
Legger meg ved titiden i kveld, sola er borte og insektene entrer arenaen, så det å drive ute er vel for de mer spesielt interesserte.
Lørdagen står jeg opp i rimelig tid, spiser frokost – må hele tiden plukke insekt fra grøtgryta – før jeg pakker sammen. Det er deilig å lunte ned en fjelldal tidlig en lørdagsmorgen, på slaget 0930 er jeg på plass ved bommen fem døgn etter jeg startet.

Konklusjon; dette var en vellykket tur, kunne sikkert gått lengre – men jeg gjorde ikke det. Hadde ingen ambisjoner om å entre de store toppene. Turen i seg selv var målet, fikk ikke kjøpt noen overpriset pils på DNT-hytter, men det gjør vel strengt tatt ingen ting.
Jeg sendte en mail til Helsport og klaget på pluggene, og nye plugger lå i postkassa da jeg kom hjem. Så nå smiler alle.