Oslomarka høst 08

På høsteventyr i marka.
Det er fredag 26.september, klokka er 06:45 og jeg har lagt ut på årets høstvandring. Målet er Bærumsmarka-Årnes-Nordmarka-Skjersjøen-Øyungen-Nitteldal-Romeriksåsen-Romerike-Odalen-Solør Vestmark før jeg avslutter i Hof i Solør. Total lengde ca 110 kilometer, med beregnet ankomst onsdag 1.oktober.
Jeg vandrer i vei, dagen har ikke helt startet, med andre ord er det nydelig vandrevær, jeg setter kursen mot Fossum, tar av ved Kråka og følger blåmerket sti rundt Bogstadvannet.
Etter ca tre kvarter kommer jeg til Årnes, kun en polakk som smører frokost med stor kniv på parkeringsplassen er eneste tegn til liv foreløpig. Jeg studerer kartet og finner ut at jeg skal gå inn mot Ringerikstjern og sette kursen derfra mot Skjennungen.
Da jeg kommer opp i høyden ser jeg skiltet mot Nordmarkskapellet, jeg bestemmer meg her for å bryte av mot Skjennungen via rødmerket sti. Jeg kan sikkert følge veien også, men venstre fot sier at den ikke vil gå så mye på vei – hvilket som skal vise seg avgjørende for turen.
Jeg hopper mellom myrtustene på blautmyrene, støtter meg på trær og føler meg egentlig ganske Lars Monsen der jeg basker meg videre. Blaut på beina og ganske fornøyd når jeg Skjennungen. Litt rart å være på steder i marka jeg ikke har vært på fire år – og ingen ting har forandret seg her. Jeg følger veien til Ullevålseter, klokka er ti så jeg tar ei pause, studerer kart og inntar en Japp – har fylt opp sekken med Japp og Lion som lunsj; kjapp energi rett og slett.
Jeg hiver på meg sekken og setter videre, neste mål er Gåslungen, her planlegger jeg neste stopp med varmt måltid. Jeg var dum nok til å la meg friste til å kjøpe en ny type turmat; selvvarmende sådan. Ulempen jeg ikke tenkte på var at fersk mat veier en del. Med andre ord vil jeg kvitte meg med nesten en halv kilo etter dette måltidet. Jeg fortsetter ned til Skjærsjødammen, og følger blåstien mot Gåslungen. Dagen begynner å våkne, i lavlandet ligger tåka fortsatt, for øvrig er det et vakkert fargespill i marka. Marka som jeg nesten har for meg selv der jeg vandrer av gårde. Klokka 13:30 kommer jeg til Gåslungen, jeg setter meg på demningen ved Rottungen og begynner å lage vidundermaten. Retten legges i en pose, tilsettes saltvann og vips starter kokinga. Beregnet tid er 15 minutter, men jeg tror vi sier 25 for at den skal være spiselig. Litt slukøret avslutter jeg måltidet; dyrt, tungt og under middels godt. Uansett jeg må videre. Jeg tar kursen mot Liggeren, sola tar tak nå, møter en og annen syklist i kortbukser langs grusveien. Jeg passerer Liggeren, fortsetter videre mot Tømte. Her kommer jeg til krysset jeg leter etter og setter nå kursen mot Fløyta, Fredrikstad og Ørfiske.
Endelig blåsti igjen, venstrebeinet er ikke helt i godlage i dag, så det å komme på mykt underlag gjør underverker. Blåstien følger variert skogsterreng, nydelig på en dag som dette inntil skogen går over i et goldt og åpent hogstfelt. Jeg bakser meg over hogstfeltet, speider etter staur med blåmerking. Endelig kommer veien igjen, jeg bestemmer meg for å følge denne ned til Fløyta, tross alt er det penere å gå langs vei å se på skogen enn å gå i rester av det som var skog. Jeg stopper for å drikke fra bekker under veis, og endelig kommer Fløyta. Her tar jeg mot Fredrikstad. Stien følger nå deilig myk granskog, tross alt det er naturopplevelsen som står i sentrum. Fra Fredrikstad til Ørfiske følger jeg grusvei, det er godt besøk på hyttene på Sameiekollen på en dag som dette – tross alt det er første helga i høstferien. Jeg følger rødmerket vei ned mot Nittedal, en velkjent krabat av typen vipera berus; huggorm skal krysse veien, men den velger heller å gå i forsvarsstillingen på grusveien. Jeg venter på den. Sparker litt i bakken – men den har ikke tenkt å flytte seg. En syklist og en annen turgåer gjør susen, og vår felles venn trekker seg tilbake. Jeg slår følge med turgåeren, ei dame som har vært og tatt en kjentmannspost. Vi blir gående å prate ned til Nittedal, hun skal videre til Jevnaker jeg skal opp i Romeriksåsen. I Rotnes stopper jeg på 7-11 og kjøper meg noe å drikke samt dagens VG, venstre bein er alt annet en glad over asfalten; jeg halter. Halter videre langs veien før jeg setter til skogs igjen, nå bærer det opp i høyden i ukjent terreng. Her får jeg virkelig se stygg flatehogst; jeg vil si det så godt som at dette er voldtekt av naturen. Uttak av virke er bra for skogen, og grunneieren må for all del forvalte skogen som vedkommende selv vil, men dette er fælt! Dype hjulspor og et terreng som ikke stemmer overens med kartet er resultatet. Jeg har satt meg et vann ved navn Flabben som mål. Etter noen om og men kommer jeg dit. Det har blitt mørkt, så jeg spenner opp teltet og kryper i soveposen. Middagen gjør jeg enkel; nok en porsjon med selvvarmende vidundermat. Denne gangen bønner og flesk. Jo da, skal ikke klage, det smaker ikke så ille – og det beste av alt; den varmende emballasjen gjør susen som varmende bandasje på foten.
Slik går fredagen over i historie.
Lørdag er planen å ta Romeriksåsen, jeg våkner opp og føler meg ganske mør; tolv timers gang med 30 kilo på ryggen gjør sitt, men det er på`n igjen. Det skal gå en vei ca 500 meter unna, så det er bare å finne den – og det gjør jeg. Veien går i retning av Spikertjernshytta, men jeg bryter av litt før og setter kursen mot DNTs Bekkestua. Romeriksåsen er vakker, her går det i alt fra granskog til terreng med fjellinnslag; litt som Østerdalen – myrer og furuskog. Jeg varierer mellom stien og veier, plumper i ei myr og forsetter mot Årsetervangen. Jeg tar meg ikke til pauser, meg går på inn mot Bekkestua. Ut fra kartet står det at det skal være helgeåpent der, så kanskje jeg til og med får kjøpt meg en pils? Stemningen stiger da jeg kommer inn på grusveien de siste hundremeterne – stemningen synker da jeg kommer dit. Ikke noe pils, ikke noe vørterøl, strengt tatt ikke noe annet å gjøre enn å gå på. Jeg har blinket ut et vann ved navn Gimilen som teltplass. For å komme dit må jeg tilbake på stien, ned til Gimildalen. Nedstigningen er bratt, sekken er tung og beinet er om mulig vondere enn i går. Det å attpåtil komme til det aktuelle vannet for å se at det er drikkevannskilde – alt annet enn hva som står på kartet – gir meg en nedtur. Jeg får pent bare komme meg inn på stien igjen, kanskje jeg finner en idyll ved en bekk med utsikt over Romerike? Hvem vet, det er litt av dette som er spenningen ved å på tur. Jeg følger stien, velger den som leder ned mot Trugstadholtet. Jeg har bestemt meg for å slå leir ved første anledning, men det er ikke lett. Også her har det blitt hugget mye, jeg fortsetter nedover, det skal være en bekk her, men den er bare ei sildrende suppe. Jeg kommer omsider til et skogholt her går det om ikke annet et utløp fra ei myr. Med elegante og rutinerte hugg med samekniven feller jeg granbar, dette stapper jeg ned i utløpet fra myra slik at jeg får tilgang på noenlunde rent drikkevann. Teltet spennes og jeg lager meg middag. Jeg bestemmer meg for å revurdere turen litt. Det er en del momenter som sier nei nå:
1. Foten min verker som besatt på asfalt
2. Jeg stresser, og det gjør jeg nok til daglig
3. Jakta er i full gang
Summen av dette gjør at jeg heller går for plan B; jeg bestemmer meg heller for å lunte rundt i Nordmarka. I morgen snur jeg, går mot Hakadal og går heller i Nordmarka.
Jeg er litt mer lettet når jeg våkner søndag morgen, jeg har en litt mer fornuftig plan å gå etter.
Leiren pakkes og jeg setter kursen tilbake mot Bekkestua, setter derfra kursen mot Øyungen før jeg bryter ned mot Hakadal. Noen timere senere er jeg nede ved Hakadal, ble til og med tilbudt grillpølse av en fyr jeg spurte om veien; humøret stiger – jeg takket nei til pølsa, er fokusert på å komme over i Nordmarka. Så kommer dagens ekstremsportstunt; krysse Riksvei 4; det er helt fantastisk at det ikke er fotgjengerfelt her i kryssingen mellom Nordmarka og Romeriksåsen der så vel Rondanestien som Jotunheimstien går. Jeg snører sekken fast, og løper det jeg kan over veien – det går bra og endelig er jeg i Hakadal verk. Her setter jeg kursen inn mot Langvatnet. Klokka er nærmere fire da jeg til mine store glede ser ei ledig øy i Langvatnet. Faktisk landfast også – men like fullt ei øy; det er bare vannstanden som er lav. Jeg elger meg inn mot øya; kommer sikkert med som linselus hos noen som tar bilder av seg selv og noen røtter. Du og du for en plass! Rundt hele øya ligger det gamle fururøtter; regelrette instant tyribål. Jeg spenner opp teltet, sanker ved og henter ei rot. Opptenning er ikke noe problem; tyrien tar tak og jeg har varme til så vel matlaging som til hygge!
Slik avsluttes denne søndagen der jeg står og ser på tyribål mot klar himmel – det er dette som er friluftsliv, ikke det å stresse.
Mandagen har jeg bestemt meg for å gå ned til Fagervann i Maridalen, her skal jeg ha to rolige døgn slik jeg pleier å avslutte langturer i marka. Jeg snører min sekk og setter av gårde via Trehørningen, nedom Gørjahytta før jeg bryter av stien mot Liggern. Stien her er merket av til tre kilometer, det vil si 1,5 km opp og 1,5 kilometer ned. Jeg stresser ikke. Ser meg omkring, nyter utsikten; der flatehogst noen steder er motbydelig er det andre steder slik at den åpner for nye inntrykk. En ting er sikkert; det er betydelig tyngre å gå ned enn å gå opp – og det merkes. Omsider er jeg ved Liggern, gården ligger badet i nydelig høstsol her er det noe på gang også, det ser ut til at det opparbeides noe der siden engene rundt er planert.
Jeg følger stien ned til Kalven, videre mot Øyungsdammen. Vurderer å ta et døgn her, men går heller for Fagervann. Jeg snakker med en turgåer som kan fortelle at det knapt er folk der oppe. Dette er bra – kanskje jeg til og med får skjæret ”mitt” som jeg pleier å ligge på.
Det får jeg. Til å være høstferie er det forbausende få her oppe, nu vel, de vet ikke hva de går glipp av. Det er et par andre her oppe også, jeg kan høre en finnmarking i sørenda av vannet ha problemer med fiskesnøret, han uttrykker seg klart og presist for å si det slik. Slik finnmarkinger ofte gjør; da sier man ikke ”søren klype”.
Bålfyring blir ikke noe suksess i dag; i et såpass trafikkert område henter folk ved på alle andre måter enn det som er pent; bruker du andre redskaper enn henda når du feller ved er du en kjeltring. Jeg gjør et forsøk, men det blir med sur røyk – jeg lar det heller tørke i morgen. Middagen lages heller på primus, komponerer en ny rett bestående av potetmos og rett i koppen suppe; lag mosen og lag suppa og bland det sammen; faktisk ganske godt.
Det begynner nå å bli kaldt, jeg trekker inn i teltet og avslutter dagen med akevitt og tørket kjøtt. Tirsdag morgen starter med at jeg ser ut av teltet og er glad for at jeg tok med telt, i fjor lå jeg under åpen himmel. Nå er det gråkaldt, tåke og regn der ute. Dagen i dag har jeg sett for meg kun til å slappe av og det får jeg jo gjort – men noe bålliv blir det ikke…
Dagens planer blir å holde meg i teltet og gå ut de gangene naturen kaller, vurderer litt å gi meg nå, men bestemmer meg for å stå løpet ut. Tross alt har det sin sjarm å sitte i teltet, løse kryssord og drikke kaffe når regnet slår mot teltduken.
Jeg legger meg tidlig, sovner ikke med en gang, men fyrer litt primus, hører på musikk og leser de fire sidene som er igjen av VG. Ironisk nok handler disse sidene om mat der jeg ligger ganske så sulten, resten av VG har gått med til bål.
Onsdag morgen, tåka ligger fortsatt tung. Jeg kler på meg pakker og setter i marsj, lar hodelykta være på slik at jeg er synlig i disse jakttider – har selvsagt også lua med oransje trekk ut også (det har den vært hele turen) – og setter kursen mot Skar.
Klokka er 0850 da bussen reiser fra Skar, jeg er blaut som bare det, men strålende fornøyd med en fin ferie i marka.