Neste tokt

Neste tokt i marka planlegges til uke 8.
Det skjer samtidig store ting på hjemmefronten som nok vil påvirke turfrekvensene noe, følg med

Høst 09

I år (også) legger jeg høstferien til Nordmarka, men med litt mindre ambisiøse planer enn i fjor, målet er å ta Gjøvikbanen til Grua, gå Nordmarka sørover deretter bryte av ved Kikut for så legge kursen til Bærumsmarka.
Av diverse årsaker er årest vandring kuttet ned til tre døgn, men det betyr heller mer snop i sekken. Nå er det slik at det er Jernbaneverket som driver med skinner og signalanlegg, så toget går rett og slett ikke lengre enn til Hakadal. Dette blir spennende uansett, har på mine tidligere vandringer pasert områdene innover herfra så dette blir nok ikke noen nedtur. I første omgang setter jeg kursen mot Trehørningen, der har jeg campet før, men det gjelder å finne fram. I beste Severin-suveren stil velger jeg å følge skiltene og ikke kartet og mener derfor bestemt at vannet heter Elvatnet, jeg bryter derfor inn på en skogsveg som igjen blir en rødsti som igjen knekker opp til en blåsti. Dette er en blåsti full av stigninger, men også med godt og varriert terreng. Kombinert med høstsol og fortsatt frost på bakken er dette en egentlig ganske så idyllisk affære. Etter ca en times klatring ser jeg ned på Elvannet, jeg må krysse en hogstflate, men det har jeg lært meg å gjøre uten å frykte ormen - det er vel heller motsatt. Tvert i mot ser jeg en annen trivelig skapning, nemlig noe som må være verdens største padde. Denne må selvsagt foreviges, men padder er hverken fotogene eller samarbeidsvillige, men bilde blir det. Samtidig har det begynt å blåse opp, så det er en ganske skarp trekk i lufta. Dette merkes særlig når jeg går på åpen slette i nærheten av åpent vann. Jeg bestemer meg for å kanselere planlagt rast og heller finne en lunere plass. Jeg følger blåstien over demningen ved Elvann og finner endelig skilt merket Trehørningen. Denne stien ender faktisk opp på selve plassen Trehørningen, jeg vurderer for og i mot om jeg skal finne den planlagte leirplassen, eller heller prøve noe nytt. Jeg satser derfor på Helgeren. Minnene strømmer alltid på når jeg går forbi kjente plasser, overnattet her ei helg i 2004, og ja jeg er en sentimental fyr. Kursen går i retning av Helgeren, kjenner meg igjen fra sist jeg var her. Nok sentimentalitet; jeg går hovedveien og kjenner stigningen skikkelig, sekk og støvler sier sitt. Dessuten kjenner jeg Nordmarka såpass godt at jeg vet når bakken er slutt; og det er ikke ennå. Omsider flater det ut, jeg er ved Gørja, samtidig er det slik at jeg nå vurderer å slå leir for natten, men det er ikke noen plasser som liksom sier "yes". Jeg passerer Gørjahytta, dammen og leter nå etter en plass for natten. Omsider finner jeg en brukbar plass ved Helgeren. Rett og slett en instant leirplass; ferdig ryddet og masse fin og tørr ved. Jeg følger enkel rutine; gjør klar middag av typen "Åpne spis", setter og teltet og kryper inn akkurat når været slår om. Middagen smaker ok, men når det står "varmes i 20 minutter" betyr det minst 30. Jeg ligger inne i teltet og hører høstregnet på duken, men det gir seg like raskt som det startet. Med andre ord er det ut og lage bål; plassen er full av halvbrente kubber, lettkløyvde stokker og masse never så dette blir en smal sak. Bålet tar seg skikkelig opp, det ser ut til at dette blir en god aften - men naturen vil det anderledes. Rett etter solnedgang ser jeg en grå vegg over Helgeren, og den kommer nærmere i et forykende tempo. Det er en ting å gjøre; hive seg inn i teltet. Klokka er vel ca 20:00 så jeg regner med å ikke komme ut noe mer i kveld. Jeg kjenner vinden ruske i teltet, og en eim av surt bål fyller teltet. Klokken er vel 21- og noe da jeg stikker hodet ut og ser til min store glede det jeg egentlig leter etter; bålet lever og uværet er byttet ut med stjerneklar himmel. Bålet fores kraftig og jeg avslutter dagen på en stokk ved Helgeren.
Neste morgen er det sol, klar himmel og et par plussgrader; perfekt med andre ord. Frokost i form av nudler og kaffe forteres, leiren pakkes og jeg setter kursen mot Kikut. Vurderer en natt ved Smalstrømmen, men bestemmer meg minst for å passere Kikut før jeg camper igjen. Følger røde og blå stimarkeringer, og kommer endelig til Kikutstua. Kjøper meg en overpriset Solo og en energisjokolade før jeg trasker videre. Følger veien i retning Sørkedalen og vurderer heller nå og gå til Abbortjern og ta to netter der i stedet for. Bryter av ved Vestre Fyllingen og følger blåmerket sti et stykke. Det er mange skatter en som subber av gårde kommer over; på stien i størrelse av en fyrstikkeske har noen risset inn et karakteristisk H7-merke. Et minne fra et annet kapittel i vår historie, risset inn for å holde motet oppe i en mørke epoke. Folk hadde liksom mer mot, mer samhold og jevnt over mer balls for et par generasjoner siden.
Jeg kommer inn på veien igjen ved Zakariashytta, og går inn i skogen igjen; skulle det dukke opp en plass så tar jeg den, men vandrer pent vestover. Følger blåstien ned fra Finnerudsæter og kommer etterhvert ned til Sørkedalen. Du verden varmen har tatt seg opp, og jeg er ditto øl-tørst. Unner meg litt luksus inne på landhandelen; iste, chips, ei pølse som så ut som Otzi og en boks øl. Iste og pølse møter samme skjebne som en kyllig hos ei varanøgle; resten skal nytes ved leirplassen. Opp fra Sørkedalen er det stigning igjen, sekken fra 1993 gnager, men mp3-spiller og nikotinabstinenser gir uante krefter. Etter å ha gått langt, og lengre enn langt er jeg i god marsjhøyde, det flater liksom ut. Endelig ser jeg Blekkevann, følger kloppene over myra, noterer meg at det er folk på Konterudhytta samt at plassen på vestsida av vannet er tatt så jeg installerer meg på Oslosida. Etter hvert kommer det folk ned fra Konterud, vi fyrer igang et godt bål og etterhvert får jeg meg middag og en etterlengtet øl. Gutta på Konterud kommer tilbake senere og vi blir sittende ved bålet til langt på natt.
Neste morgen gjør jeg mine sedvanlige leirting, tørker sovepose, pusser og gnikker slik at alt skal være i best mulig stand. Ikke minst et gjøremål til skal gjøres; ved. Området er et Ved-Bonanza de som liker slik. Kløyver, sager og koser meg skikkelig - skal ikke fryse i natt heller. Dagen går fort når man ikke gjør noe, lager meg middag og tenner opp så fort sola er nede. En ny gjeng har etablert seg på vestsida, i motsettning til de som lå der i går virket ikke disse hyggelige så jeg godter meg over sur bålrøyk på andre sida av vannet. Etterhvert kommer sjefen på Konterud nedom med et kjærkommet bidrag; 500 gram grillpølser. Det blir grilling til midnatt, men da blir det væromslag til regn så det er bare å kapitulere for været. Jeg sovner forbausende kjapt og våkner opp neste morgen til sol og klar himmel. Jeg spiser, pakker ned og setter kursen hjemover. Kårer etter denne turen høsten til den beste tiden i marka.
For en feiende versjon av turen trykk på linken:

SENSOMMER I BÆRUMSMARKA

Årets, som fjorårets fjellvandring, ble tradisjonen tro en riktig så bløt affære, med dertil kutt av utedøgn. Samtidig er det nå en gang slik at som lærer er det noen ekstra uker å ta av i sommermånedene, jeg bestemmer meg derfor for litt god gammeldags markavandring i begynnelsen av august. Nevnes skal det at undertegnede med sin bedre halvdel tilbrakte 24 timer med telt, bading og ikke minst plukking av 8 liter blåbær ved Østernvann tidligere, men det er bare sunt for kropp, sjel og samboerskap at man tar seg noen dager alene med telt og sovepose. Jeg vandrer innover mot Østernvannsvingen en riktig så tåkete og klam tirsdag, vel og merke etter litt etterproviantering på Kiwi, hvorfra jeg følger blåstien retning Brunkollen og Haslumseter. Jeg føler meg ganske så alene i marka denne tirsdagen, men det gjør ingenting – alene i skogen er en deilig følelse, ensom er noe jeg føler meg i større selskap. Jeg veksler to ord med en syklist ved Haslumseter hvor jeg også inntar en aldri så liten lunsj i form av en sjokolade. Det har vært et intenst lavtrykk over Østlandet i det siste, hvilket som merkes i skogen denne dagen, heldigvis er dressen jeg har på meg noenlunde vannavstøtende. Jeg tar en titt på kartet, og bestemmer meg for å følge blåstien retning Eiksbakkhytta, men derfra gå nordover retning Tjæregrashøgda hvor jeg vet om en leirplass rett ved Blekketjernet. Skogen bugner av blåbær i år, og jeg regner med at jeg inntok ca fire desiliter blåbær underveis. Etter å ha forsert myra ved Blekketjernet kommer jeg til leirplassen, om mulig enda blautere på beina – men fornøyd. Ikke mindre fornøyd blir jeg når jeg både har satt opp teltet og spent opp en gapahuk slik at jeg har får et ekstra rom. Jeg skifter deretter til tørre klær før jeg begynner med middagen, en frysetørret patent som tilsynelatende skal være kylling. Etter middag bestemmer jeg meg for en liten kveldstur opp på selve Tjæregrashøgda, tåka ligger tette over fjorden og Lommedalen, men en ekstra bonus er det at sola lager et spektakulært fargespill i skylaget. Jeg bestemmer meg for å ta en tidlig kveld, og vurderer om jeg skal fortsette videre inn mot Vidvangen, men tar den avgjørelsen neste morgen. Onsdagen gryr over marka og jeg kan høre at naturen setter i gang, ca samtidig som første fly på vei til eller fra Gardermoen bryter stillheten. Det er varmt i teltet, hvilket som tyder på at jeg tar nok en dag her oppe for å tørke klær og utbedre litt utstyr. Etter frokosten bestemmer jeg meg for å finne ut hvilke dyr som holder til her, mener bestemt at jeg hører revebjeff, så jeg tar meg en tur ut i lyngen bevæpnet med kamera. Jeg snikker meg rundt og får øye på en krabat som også er på jakt, nemlig en huggorm. Jeg blir stående å betrakte denne skapningen litt før jeg tramper litt i bakken slik at den tar hintet og forsvinner, ingen rev, ingen bilder, men fornøyd over hva jeg så og ikke minst hvor rolig jeg reagerte. Dagen blir bare bedre og bedre, sko pusses, klær tørkes og atter seks desiliter bær fortæres sammen med den ordinære lunsjen. Strengt tatt gjør jeg ingenting mer denne vakre onsdagen, ligger i gapahuken ganske så lettkledd og om ikke akkurat i pakt med naturen føler jeg nå at jeg lever i takt med naturen. Dagen avsluttes med middag og dram før jeg kryper ned i en tørr og luftig sovepose, har ikke følt meg trøtt i det hele tatt i dag, men sovner umiddelbart. Torsdag står jeg opp tidlig, skal videre, og vil komme så langt som mulig før varmen setter inn. Kursen går med Abbortjern, så jeg følger blåstien retning Vensåsseter, men bryter av og følger rødmerket løype retning Søtholet og Triungsvann. Om det er overmot vet jeg ikke, men trosser alle advarsler om flått og orm og brøyter meg fram gjennom høyt fuktig gress og myrer iført kortbukser – tar riktig nok en god kontroll ved ankomst Triungsvann uten å finne noe. Tar en prat med et par fra Skiforeningen som er ute på befaring før jeg fortsetter ned til Abbortjern, via blåmerket sti på nordsiden av vannet. Endelig kommer jeg over en bekk, en tørst som bare det så det blir en god drikkepause. Var forsiktig med vannet ved Tjæregrashøgda pga parasitter, og det har jeg merket, men nå føler jeg at tanken er full. I første omgang tenker jeg å ligge på Oslosida av vannet, ikke langt fra bålplassen. Jeg rigger meg til, varmen er intens her, det er noen annet intens også, nemlig særs nidkjær og aggressiv maur. Jeg lar maur være maur og bestemmer meg for en aldri så liten dukkert. Etter å ha svettet i tre dager gjør en god svømmetur underverker, legger meg ned og soltørker på en halvtime, deretter skifter jeg tøy og setter i gang med middagen. Det er godt å leve slik, bestemmer meg for å droppe teltet denne siste natta, men da får jeg et problem med mauren. Etter ca tre minutters tenkepause bestemmer jeg meg for å flytte meg til vestsiden av demningen. Jeg finner meg to gode trær og spenner opp gapahuken mellom disse. Dagen går med på å forberede natten, men bålforbud er bålforbud så selv om det er fristende lar jeg det være. Jeg noterer meg at det er flere her enn opp ved høgda, men det er bare bra at marka brukes. Kvelden nærmer seg og etter en kjapp samtale med noen syklister kryper jeg ned i soveposen. Ligger og betrakter at sola går ned, hører lyden av ender før jeg sovner. Sover forbausende godt, og våkner til soloppgangen, etter frokost og pakking rusler jeg hjemover med avmarsj kl 0645, og er hjemme på Eiksmarka kl 0900. Fire herlige dager i nærskogen veide godt opp for at fjellturen i Skjåkfjella ble noe amputeret

HAR JEG BLITT LAT?

Her kan jeg svare på ja og nei. Siden har sist blitt oppdatert etter vårvandring i mai, men jeg har vært på to trivelige turer siden sist. Vel fjellturen i juli ble noget fuktig, men en sensommertur i Bærumsmarka veide opp. Nærmere beskrivelser vil bli lagt ut i nærmeste fremtid!
Hold støvlene tørre og kniven skarp så ses vi her om ikke så lenge!
Olav RS

Labbing om våren

Lunting med mål og mening.
Fjorårets maitur ble en kald og våt opplevelse – årets utsikter ser betydelig lysere ut i følge yr.no, jeg skal labbe i marka fra torsdag 30.april til søndag 3.mai, hvor er uvisst.
Jeg bestemmer for å ta Sørkedalen som utgangspunkt, og satser på å skjære østover mot Skar, inkludert tre overnattinger. Torsdagen hopper jeg av t-banen på Røa og rekker bussen med et nødskrik, men nå er jeg på tur, sola skinner og mp3-spilleren er nyladet. Jeg hopper av ved Sørkedalen skole og setter kursen oppover mot Finnerud, ca fem kilometer med jevn stigning, underveis gjør jeg et forsøk på å kjøpe fiskekort, men må ta til takke med SMS-løsningen siden en penn ikke var å oppdrive. Etter noe vandring (ca 11 kilometer) kommer jeg til Kikut, her bestemmer jeg meg for å plastre føttene og kjøpe meg noe å drikke siden temperaturen er minst 20 varme. En kar fra Skiforeninga vasker løypemaskiner etter sesongen og vi slår av en prat, praten resulterer i at jeg får fire Kvikklunsj av fyren; de kommer godt med i varmen.
Jeg bryter av ved smalstrømmen og går ned til ei landtunge i Bjørnsjøen hvor jeg skal campe denne natta. Klokka har så vidt passert fire da jeg har reist teltet og inntar en – om ikke bedre – så i alle fall en mettende middag; den sedvanlige oransje posen sprettes, tilsettes varmt vann og transformeres til noe som kalles lapskaus. Greit nok, men blir lei av denne typen etter x-antall poser. Så er det på tide å gjøre det jeg dro for – nemlig å fiske. Vannflata ligger blank som et speil, ikke et vak å se, men det må prøves. Stanga rigges til med marka, krok og dupp; den mest behagelige formen å fiske på. Behagelig ja, noe resultat? Nei. Muligens er det for tidlig, det er nesten irriterende og ikke se en eneste mygg å se, med andre ord ligger fisken dypt og ruger. Den siste kvelden i april 2009 går med til nye fiskeforsøk, fugletitting samt å ergre seg over russen på Tryvann ca 12-15 kilometer lengre syd som forpester naturen med støy.
Fredag er 1.mai, og flagget heises på ei bjørk, flaggdag er flaggdag og jeg starter dagen med nudler; white-trash til vanlig, grei frokost på tur. Jeg spekulerer litt i hva jeg skal gjøre; bli en dag til? Går ned til Rottungen, eller rett og slett å gå til Øyungen og campe der i to dager? Jeg prøver et par kast med stanga før jeg bestemmer meg for å teste fiskelykka lengre sør. Leiren pakkes og ryddes før jeg setter i marsj langs veien i retning Bjørnholt. Om gårsdagen var varm så er dagen i dag varmere og Nordmarksveien er full av syklister som praktiserer den sterkestes rett i form av dyre sykler og tettsittende bekledning. Noget irritert over all ukulturen på veien når jeg Bjørnholt, gangsåra verker så jeg stopper for å kjøpe meg noe å drikke samt plaster bein. Jeg får lyst på vørterøl og noe å spise, men er usikker på sistnevnte, det er også betjeningen. Uansett jeg ender opp med vørterøl og et horn, samt nyplastrede føtter. Jeg gidder ikke å gå langs veien mer, så jeg bryter inn blåstien retning Rottungen. Det var noe annet ja, ganske smertefritt ankommer jeg Rottungen og her er det jo et vel av leirplasser, dette var en positiv overraskelse, men jeg må ha en plass med åpen vann slik at jeg får fisket. Jeg klarer å karre til meg en trivelig plass på sørenda, men er ikke alene om å ville campe med Rottungen i natt; folk ligger med 100 meters intervaller. Leiren reises, fiskinga begynner og nok en gang ender jeg opp med frysetørket turmat. Jeg bestemmer meg for å forsøke inn i kveldinga, men ender med tomatsuppe med tørket kjøtt til kveldsmat. Jeg sitter ute til klokka er 2230, gjør ikke noe spesielt, men som sagt sitter ute; den som liker skog og akevitt kjeder seg aldri ute i det fri.
Lørdag morgen har det blåst opp, jeg må huke meg ned bak en stein for å få kokt nudlene mine, huker meg deretter i et annet ærend litt lengre unna, men nok om det. Det blåser skikkelig i dag så teltet må være fastboltet mens jeg pakker det sammen. Kursen i dag går i retning Øyungen; ei ganske så populær men like fullt idyllisk perle lengst inn i Maridalen, med bussen fra Skar et par kilometer unna. Jeg følger blåstien fra Gåslungen, over et heslig hogstfelt, via noen glatte svaberg før jeg ankommer Øyungsdammen. Jeg registrerer nå at det begynner å regne; det haster med ord å komme seg på plass og inn i teltet. Jeg bestemmer meg for Storholmen; ei øy med villmarkspreg i Øyungen, ei gjemt perle som krever forsering av en klopp. Tømmerstokkene er glatte og råtne, men med noen tigersprang mellom myrtustene kommer jeg over tørrskodd. Nå gjelder det å finne en egnet teltplass, og det gjør jeg. Ulempen er vel det at den ligger midt i vinden som kommer fra sør, men jeg tar meg ikke tid til noe videre leting; teltet holdt i vind på 1200 meter, da bør det gjør det her også.
Teltet spennes opp, bagasjen legges inn i forteltet, jeg krabber inn og sovner. Jeg sover en times tid før jeg bestemmer meg for å gjøre to ting; fyre bål og tømme sekken for proviant. Sekken kan by på potetgull, sjokolade og mye annet godt og det er viktig å spise opp dette slik at dette ikke bli så mye å dra på hjem igjen. Jeg får til og med laget meg et lite kveldsbål i solnedgangen – slik gjøre livet verdt å leve. Slik går kvelden, avslutter med tomatsuppe med ekstra kjøtt før jeg tar meg en dram og sovner.
Søndagen starter kl 7, jeg spiser nudler til frokost, pakker leiren og setter kursen mot Skar ca kl 08, vel fremme på Skar ser jeg at det er 15 minutter til bussen kommer. Resten av turen benyttes de første avgangene av kollektivtrafikken. Med andre ord; ekte skautroll trekker inn når de andre trekker ut i naturen.

Vinterferie under 0 , feb 2009

Vinterferie under nullpunktet
Det ble en suksess i 2008, så hvorfor ikke legge noen dager av vinterferien 2009 til marka? I utgangspunktet er planen å ta toget til Grua, for derfra campe meg nedover marka i ro og mak, ja kanskje med en pils på Kikut, hvem vet? Min nye hobby; nemlig lønnet arbeid sier noe annet, vel jeg blir forespurt om jeg kan vikariere fredagen, og siden jeg ikke kan takke nei til å jobbe og dermed penger så blir det endringer i programmet. Fredag etter arbeidstid står jeg antrukket i snøkamuflasje og ryggsekk, klar for atter noen dager i Bærumsmarka. Klokka har passert 19 da jeg forlater Fossum etter å ha smurt om, vel å merke etter å ha sett verdens største elg. Jeg hilser elgen med de velvalgte ord om at vi ses på middagsbordet. Fra Fossum setter jeg innover mot Østernvann, en kar slår av noen ord og forteller at han blir nostalgisk og tanker som går tilbake til dagene i HV, jeg kan rett nok skryte på meg en fenriks grad, men dog i Luftforsvaret. Forter meg å skyte inn at jeg har hatt en del netter ute gjennom HV-ungdom og på privat basis. Han avslutter samtalen med at han er imponert. Slå den! Ikke verst at en togpendlende adjunkt kan imponere. Midt utpå Østernvann må jeg skifte batteri på lykta, nok en gang må jeg stoppe, finne batterier før jeg kan suse videre innover, med unntak av noen markatravere er det glissent med folk ut på denne tiden av døgnet. Jeg setter kursen mot Abbortjern, hadde egentlig sett meg ut et skogholt ved Hvitsteinvann, men nå er det mørkt og jeg vil egentlig bare slå meg til ro. Vel fremme er det fram med spaden, jeg graver meg ned til bakken og monterer teltet. Det er puddersnø, deilig å gå på – ubrukerlig å grave seg snøhule i. Som seg hør og bør har bardunene floket seg, det snør, jeg er kald, jeg har kniv. Kalde menn med kniv skal en styre unna i byen. Kalde menn med kniv i skogen er derimot smarte.
Kniven kutter bardunene, jeg nøster de opp og binder de på igjen. Teltet står. Jeg isolerer rundt med snø slik at det skal bli lunt og godt. Jeg har tenkt for en gangs skyld fremfor nå å skulle bale med snøsmelting og lignende har jeg med en porsjon med selvvarmende vidundermat. Jeg kryper ned i soveposen, får i meg varmen og tilbereder maten. Ganske genialt egentlig, bortsett fra at jeg er tørst som et afrikansk bybud er det egentlig ganske deilig å ligge mett og lun i soveposen og høre på svartmetall. Jeg smelter vann, pusser tenner og faller i drømmeland. Våkner kl tre av at naturen sier sitt, gidder ikke å stå opp. Åpner glidelåsen og lenser rett ut i kuldegropa. Verre er det ikke, bare jeg ikke tar smeltesnø derfra da. Lørdag våkner jeg av et deis. Det har snødd voldsomt i natt, ved siden av at jeg i utgangspunktet ligger ca halv meter under snøen er det nå bare toppen på teltet som stikker opp. Etter en lang og drøy frokost med kakao, havregrøt og vikingmelk er det vel på tide å komme i gang
Med tid og stunder liker jeg meg opp (ca kl 1230), tar på meg sko og utbedrer kuldegropa. Tar deretter på meg ski og går meg ei runde på vannet, været er guffent, men for akkurat et år siden regnet det. Kroppstemperaturen stiger og jammen er det ikke snart tid for middag. Jeg sparker til teltet mitt, som nå er fullt av kondens slik at jeg får liggeplass. Jeg smelter snø på primusen, varmen stiger i teltet. Avser litt vann til vikingmelk, resten går til middagen – kylling i sursøt saus, ikke akkurat godt, men det smaker da. Jeg topper middagen med sjokolade, deretter å tenke ut den nye romanen jeg skal skrive. Jeg tenker på den helt til det nærmer seg leggetid. Men først litt lørdagskos, og har da ikke Kongen bursdag i dag også, jo visst. Dobbelt rasjon tørketkjøtt og dram. Lørdag er blitt til kveld, der jeg ligger i soveposen. Bestemmer meg for å reise ned på mandag, ferie er ferie – men plikter er plikter. Dessuten er jeg vel såpass gammel at jeg setter pris på en varm dusj. Jeg konkluderer med at skifolket får fine spor på søndag der løypemaskinen preparerer nye spor på andre siden av vannet rundt midnatt.
Søndag er søndag og jeg får besøk. Broderen tar seg en tur, han har med kakao og boller, stemningen stiger. Jeg føler meg ikke så østfrontsoldat lenger, mer som friluftsentusiast. Jeg fortsetter å grave ståplass og sittegrop. Visjonen min var sol og snøsmelting. Realiteten ble kulde og snøfokk, søndagen går fort unna. Nå skal resten av godsaker og batterier til mp3-spillern til pers, faktisk gjorde væromslaget det lunere i teltet, bortsett fra kondensen da. Hadde jeg hatt det andre teltet hadde jeg hatt bedre plass, men tyngre bagasje – alt er avveininger. Jeg avslutter kvelden med tørket kjøtt og dram.
Mandag er det oppbruddstid, jeg brenner søpla, og pakker. Telt og sovepose må faktisk brettes sammen grunnet frost, men jeg har følelse i tærne. Tre netter fikk jeg ute denne gangen, muligens begynner jeg å bli eldre – men ser mer og mer verdien av å ha et mål å gå etter.

Oslomarka høst 08

På høsteventyr i marka.
Det er fredag 26.september, klokka er 06:45 og jeg har lagt ut på årets høstvandring. Målet er Bærumsmarka-Årnes-Nordmarka-Skjersjøen-Øyungen-Nitteldal-Romeriksåsen-Romerike-Odalen-Solør Vestmark før jeg avslutter i Hof i Solør. Total lengde ca 110 kilometer, med beregnet ankomst onsdag 1.oktober.
Jeg vandrer i vei, dagen har ikke helt startet, med andre ord er det nydelig vandrevær, jeg setter kursen mot Fossum, tar av ved Kråka og følger blåmerket sti rundt Bogstadvannet.
Etter ca tre kvarter kommer jeg til Årnes, kun en polakk som smører frokost med stor kniv på parkeringsplassen er eneste tegn til liv foreløpig. Jeg studerer kartet og finner ut at jeg skal gå inn mot Ringerikstjern og sette kursen derfra mot Skjennungen.
Da jeg kommer opp i høyden ser jeg skiltet mot Nordmarkskapellet, jeg bestemmer meg her for å bryte av mot Skjennungen via rødmerket sti. Jeg kan sikkert følge veien også, men venstre fot sier at den ikke vil gå så mye på vei – hvilket som skal vise seg avgjørende for turen.
Jeg hopper mellom myrtustene på blautmyrene, støtter meg på trær og føler meg egentlig ganske Lars Monsen der jeg basker meg videre. Blaut på beina og ganske fornøyd når jeg Skjennungen. Litt rart å være på steder i marka jeg ikke har vært på fire år – og ingen ting har forandret seg her. Jeg følger veien til Ullevålseter, klokka er ti så jeg tar ei pause, studerer kart og inntar en Japp – har fylt opp sekken med Japp og Lion som lunsj; kjapp energi rett og slett.
Jeg hiver på meg sekken og setter videre, neste mål er Gåslungen, her planlegger jeg neste stopp med varmt måltid. Jeg var dum nok til å la meg friste til å kjøpe en ny type turmat; selvvarmende sådan. Ulempen jeg ikke tenkte på var at fersk mat veier en del. Med andre ord vil jeg kvitte meg med nesten en halv kilo etter dette måltidet. Jeg fortsetter ned til Skjærsjødammen, og følger blåstien mot Gåslungen. Dagen begynner å våkne, i lavlandet ligger tåka fortsatt, for øvrig er det et vakkert fargespill i marka. Marka som jeg nesten har for meg selv der jeg vandrer av gårde. Klokka 13:30 kommer jeg til Gåslungen, jeg setter meg på demningen ved Rottungen og begynner å lage vidundermaten. Retten legges i en pose, tilsettes saltvann og vips starter kokinga. Beregnet tid er 15 minutter, men jeg tror vi sier 25 for at den skal være spiselig. Litt slukøret avslutter jeg måltidet; dyrt, tungt og under middels godt. Uansett jeg må videre. Jeg tar kursen mot Liggeren, sola tar tak nå, møter en og annen syklist i kortbukser langs grusveien. Jeg passerer Liggeren, fortsetter videre mot Tømte. Her kommer jeg til krysset jeg leter etter og setter nå kursen mot Fløyta, Fredrikstad og Ørfiske.
Endelig blåsti igjen, venstrebeinet er ikke helt i godlage i dag, så det å komme på mykt underlag gjør underverker. Blåstien følger variert skogsterreng, nydelig på en dag som dette inntil skogen går over i et goldt og åpent hogstfelt. Jeg bakser meg over hogstfeltet, speider etter staur med blåmerking. Endelig kommer veien igjen, jeg bestemmer meg for å følge denne ned til Fløyta, tross alt er det penere å gå langs vei å se på skogen enn å gå i rester av det som var skog. Jeg stopper for å drikke fra bekker under veis, og endelig kommer Fløyta. Her tar jeg mot Fredrikstad. Stien følger nå deilig myk granskog, tross alt det er naturopplevelsen som står i sentrum. Fra Fredrikstad til Ørfiske følger jeg grusvei, det er godt besøk på hyttene på Sameiekollen på en dag som dette – tross alt det er første helga i høstferien. Jeg følger rødmerket vei ned mot Nittedal, en velkjent krabat av typen vipera berus; huggorm skal krysse veien, men den velger heller å gå i forsvarsstillingen på grusveien. Jeg venter på den. Sparker litt i bakken – men den har ikke tenkt å flytte seg. En syklist og en annen turgåer gjør susen, og vår felles venn trekker seg tilbake. Jeg slår følge med turgåeren, ei dame som har vært og tatt en kjentmannspost. Vi blir gående å prate ned til Nittedal, hun skal videre til Jevnaker jeg skal opp i Romeriksåsen. I Rotnes stopper jeg på 7-11 og kjøper meg noe å drikke samt dagens VG, venstre bein er alt annet en glad over asfalten; jeg halter. Halter videre langs veien før jeg setter til skogs igjen, nå bærer det opp i høyden i ukjent terreng. Her får jeg virkelig se stygg flatehogst; jeg vil si det så godt som at dette er voldtekt av naturen. Uttak av virke er bra for skogen, og grunneieren må for all del forvalte skogen som vedkommende selv vil, men dette er fælt! Dype hjulspor og et terreng som ikke stemmer overens med kartet er resultatet. Jeg har satt meg et vann ved navn Flabben som mål. Etter noen om og men kommer jeg dit. Det har blitt mørkt, så jeg spenner opp teltet og kryper i soveposen. Middagen gjør jeg enkel; nok en porsjon med selvvarmende vidundermat. Denne gangen bønner og flesk. Jo da, skal ikke klage, det smaker ikke så ille – og det beste av alt; den varmende emballasjen gjør susen som varmende bandasje på foten.
Slik går fredagen over i historie.
Lørdag er planen å ta Romeriksåsen, jeg våkner opp og føler meg ganske mør; tolv timers gang med 30 kilo på ryggen gjør sitt, men det er på`n igjen. Det skal gå en vei ca 500 meter unna, så det er bare å finne den – og det gjør jeg. Veien går i retning av Spikertjernshytta, men jeg bryter av litt før og setter kursen mot DNTs Bekkestua. Romeriksåsen er vakker, her går det i alt fra granskog til terreng med fjellinnslag; litt som Østerdalen – myrer og furuskog. Jeg varierer mellom stien og veier, plumper i ei myr og forsetter mot Årsetervangen. Jeg tar meg ikke til pauser, meg går på inn mot Bekkestua. Ut fra kartet står det at det skal være helgeåpent der, så kanskje jeg til og med får kjøpt meg en pils? Stemningen stiger da jeg kommer inn på grusveien de siste hundremeterne – stemningen synker da jeg kommer dit. Ikke noe pils, ikke noe vørterøl, strengt tatt ikke noe annet å gjøre enn å gå på. Jeg har blinket ut et vann ved navn Gimilen som teltplass. For å komme dit må jeg tilbake på stien, ned til Gimildalen. Nedstigningen er bratt, sekken er tung og beinet er om mulig vondere enn i går. Det å attpåtil komme til det aktuelle vannet for å se at det er drikkevannskilde – alt annet enn hva som står på kartet – gir meg en nedtur. Jeg får pent bare komme meg inn på stien igjen, kanskje jeg finner en idyll ved en bekk med utsikt over Romerike? Hvem vet, det er litt av dette som er spenningen ved å på tur. Jeg følger stien, velger den som leder ned mot Trugstadholtet. Jeg har bestemt meg for å slå leir ved første anledning, men det er ikke lett. Også her har det blitt hugget mye, jeg fortsetter nedover, det skal være en bekk her, men den er bare ei sildrende suppe. Jeg kommer omsider til et skogholt her går det om ikke annet et utløp fra ei myr. Med elegante og rutinerte hugg med samekniven feller jeg granbar, dette stapper jeg ned i utløpet fra myra slik at jeg får tilgang på noenlunde rent drikkevann. Teltet spennes og jeg lager meg middag. Jeg bestemmer meg for å revurdere turen litt. Det er en del momenter som sier nei nå:
1. Foten min verker som besatt på asfalt
2. Jeg stresser, og det gjør jeg nok til daglig
3. Jakta er i full gang
Summen av dette gjør at jeg heller går for plan B; jeg bestemmer meg heller for å lunte rundt i Nordmarka. I morgen snur jeg, går mot Hakadal og går heller i Nordmarka.
Jeg er litt mer lettet når jeg våkner søndag morgen, jeg har en litt mer fornuftig plan å gå etter.
Leiren pakkes og jeg setter kursen tilbake mot Bekkestua, setter derfra kursen mot Øyungen før jeg bryter ned mot Hakadal. Noen timere senere er jeg nede ved Hakadal, ble til og med tilbudt grillpølse av en fyr jeg spurte om veien; humøret stiger – jeg takket nei til pølsa, er fokusert på å komme over i Nordmarka. Så kommer dagens ekstremsportstunt; krysse Riksvei 4; det er helt fantastisk at det ikke er fotgjengerfelt her i kryssingen mellom Nordmarka og Romeriksåsen der så vel Rondanestien som Jotunheimstien går. Jeg snører sekken fast, og løper det jeg kan over veien – det går bra og endelig er jeg i Hakadal verk. Her setter jeg kursen inn mot Langvatnet. Klokka er nærmere fire da jeg til mine store glede ser ei ledig øy i Langvatnet. Faktisk landfast også – men like fullt ei øy; det er bare vannstanden som er lav. Jeg elger meg inn mot øya; kommer sikkert med som linselus hos noen som tar bilder av seg selv og noen røtter. Du og du for en plass! Rundt hele øya ligger det gamle fururøtter; regelrette instant tyribål. Jeg spenner opp teltet, sanker ved og henter ei rot. Opptenning er ikke noe problem; tyrien tar tak og jeg har varme til så vel matlaging som til hygge!
Slik avsluttes denne søndagen der jeg står og ser på tyribål mot klar himmel – det er dette som er friluftsliv, ikke det å stresse.
Mandagen har jeg bestemt meg for å gå ned til Fagervann i Maridalen, her skal jeg ha to rolige døgn slik jeg pleier å avslutte langturer i marka. Jeg snører min sekk og setter av gårde via Trehørningen, nedom Gørjahytta før jeg bryter av stien mot Liggern. Stien her er merket av til tre kilometer, det vil si 1,5 km opp og 1,5 kilometer ned. Jeg stresser ikke. Ser meg omkring, nyter utsikten; der flatehogst noen steder er motbydelig er det andre steder slik at den åpner for nye inntrykk. En ting er sikkert; det er betydelig tyngre å gå ned enn å gå opp – og det merkes. Omsider er jeg ved Liggern, gården ligger badet i nydelig høstsol her er det noe på gang også, det ser ut til at det opparbeides noe der siden engene rundt er planert.
Jeg følger stien ned til Kalven, videre mot Øyungsdammen. Vurderer å ta et døgn her, men går heller for Fagervann. Jeg snakker med en turgåer som kan fortelle at det knapt er folk der oppe. Dette er bra – kanskje jeg til og med får skjæret ”mitt” som jeg pleier å ligge på.
Det får jeg. Til å være høstferie er det forbausende få her oppe, nu vel, de vet ikke hva de går glipp av. Det er et par andre her oppe også, jeg kan høre en finnmarking i sørenda av vannet ha problemer med fiskesnøret, han uttrykker seg klart og presist for å si det slik. Slik finnmarkinger ofte gjør; da sier man ikke ”søren klype”.
Bålfyring blir ikke noe suksess i dag; i et såpass trafikkert område henter folk ved på alle andre måter enn det som er pent; bruker du andre redskaper enn henda når du feller ved er du en kjeltring. Jeg gjør et forsøk, men det blir med sur røyk – jeg lar det heller tørke i morgen. Middagen lages heller på primus, komponerer en ny rett bestående av potetmos og rett i koppen suppe; lag mosen og lag suppa og bland det sammen; faktisk ganske godt.
Det begynner nå å bli kaldt, jeg trekker inn i teltet og avslutter dagen med akevitt og tørket kjøtt. Tirsdag morgen starter med at jeg ser ut av teltet og er glad for at jeg tok med telt, i fjor lå jeg under åpen himmel. Nå er det gråkaldt, tåke og regn der ute. Dagen i dag har jeg sett for meg kun til å slappe av og det får jeg jo gjort – men noe bålliv blir det ikke…
Dagens planer blir å holde meg i teltet og gå ut de gangene naturen kaller, vurderer litt å gi meg nå, men bestemmer meg for å stå løpet ut. Tross alt har det sin sjarm å sitte i teltet, løse kryssord og drikke kaffe når regnet slår mot teltduken.
Jeg legger meg tidlig, sovner ikke med en gang, men fyrer litt primus, hører på musikk og leser de fire sidene som er igjen av VG. Ironisk nok handler disse sidene om mat der jeg ligger ganske så sulten, resten av VG har gått med til bål.
Onsdag morgen, tåka ligger fortsatt tung. Jeg kler på meg pakker og setter i marsj, lar hodelykta være på slik at jeg er synlig i disse jakttider – har selvsagt også lua med oransje trekk ut også (det har den vært hele turen) – og setter kursen mot Skar.
Klokka er 0850 da bussen reiser fra Skar, jeg er blaut som bare det, men strålende fornøyd med en fin ferie i marka.

Veien er målet

Av ymse årsaker ble jeg parkert hjemme sommerferien 2008, men intet er så galt at det ikke er godt for noe. Jeg får nemlig to hele uker jeg kan bruke til akkurat det jeg vil, og det jeg vil er å gå i fjellet ei uke og deretter ta ei uke på hytta i Skjåk. I utgangspunktet var det Rondane som sto på programmet – men hvorfor gå over bekken etter vann? Jeg bestemmer meg derfor for fem dager innover Lundadalen i Skjåk.
Omsider kommer jeg meg oppover, sekken er fullpakket og tungs som ble, bussen er også fullstappet, og det å havne ved siden av selve tåfiskongen på bussen gjør ferden til en selsom opplevelse. Nuvel, jeg blir i Skjåk fra fredag til tirsdag, i utgangspunktet var det fredag til mandag med tur fra mandag til fredag – men besøk av barndomskompis gjør at jeg utsetter turen slik at den blir fra tirsdag til lørdag.
Tirsdag morgen klokken 0930 stiger jeg ut av bilen ved bommen i Lundadalen, herfra skal jeg gå via Heimste Lundadalsæter via Ysste Lundadalsæter, og finne meg en overnattingsplass inne ved vannet – eller i alle fall ikke så langt unna. Jeg går og går, været er upåklagelig, det perfekte vandrevær; opphold med en liten trekk i lufta. Da jeg passerer Ysste sætra kommer jeg til DNT sin bro over Skjøle, men jeg har mer lyst til å bryte av fra DNT sin sti og heller følge den andre som fortsetter rett fram. Kanskje det til og med er mulig å krysse Skjøle lengre opp? Et stykke lengre inn bestemmer jeg meg for å slå leir; det skyer til og begynner å blåse opp. Avgjørelsen er enkel. Teltet settes opp i vestavinden, jeg tar på meg langbukser og kryper inn i teltet. Kartet studeres, hva gjør jeg nå? Det frister ikke å gå lengre inn hvis jeg ikke kan krysse, ei heller frister det lite å gå tilbake for å krysse elva. Jeg blir her i alle fall et døgn, klokka er nærmere fire også så det er kanskje på tide med middag. Jeg forsøker å fiske litt, men vinden blåser så vel spinner som dupp rett i elvebredda, med andre ord blir det Dry Tech i dag også. Ikke noe galt i det. Jeg har også lastet med meg dugelig med Snickers, så noen nød blir det ikke. Utover mot kvelden blåser det opp, jeg får håpe teltet holder. Kvelden benyttes til å løse litt kryssord, strengt tatt er det ikke kaldt ute – men vinden stjeler en del grader. Jeg måler leirplassen til å ligge på 1120 m.o.h., med andre ord har jeg gått nesten 800 høydemeter i dag, så jeg bør jeg være fornøyd – tross alt turen er et mål i seg selv.
Jeg sovner forbausende lett, og våkner noen ganger i løpet av natta, men sovner fort igjen. Neste morgen er det skikkelig kaldt, jeg tar på meg ullgenser, jakke og lue før jeg går ut for å lage meg frokost. Er ikke helt trygg på kokemulighetene i forteltet ennå. I motsetning til den sedvanlige havregrøten har jeg nå kjøpt med meg med hurtigkokt risengrynsgrøt, med et oppkok sammen med melkepulver blir dette ganske så smakfullt, ja nesten kvalmende. Dagen ser ikke ut til å bli så mye bedre i dag – skydottene dekker fjelltoppene rundt meg. Jeg føler ikke for å bevege meg noe videre i dag, tar ei natt til før jeg tar et par netter lengre ned i dalen.
Etter lunsj, som for øvrig består av rett-i-koppen suppe med ekstra salt, kommer jeg i snakk med noen lokale sauebønder som er ute for å se til flokken. Jeg blir snakkende lenge med dem og får noen ganske andre perspektiver på rovdyr enn de som politisk korrekte i Oslo-området. Det må være frustrerende å bli idiotforklart av noen som overhodet ikke skjønner at folk som står opp klokka fem for å ta i mot lam og går sju timer for å se til flokken blir forbanna over at det sitter noen på Grünerløkka mener at det går fint med rovdyr i områder familiene har hatt sau i generasjoner. Og attpåtil anklage de for at det er de som er skyld i at sauen deres blir tatt; slik har da landbruk vært drevet i generasjoner. De kan også fortelle at isbreene vokser – så en og annen bør nok ta seg en tur ut i periferien og se hvordan livet virkelig er på den ene og andre sida. Noen fiskelykke har jeg ikke i dag heller, men det er mange andre ting og glede seg over; det ser ut til at finværet er på vei vestfra. Jeg gleder meg nesten til å bli bitt av klegg! Kvelden blir bare bedre og bedre – et høytrykk er på vei, og der skyene tidligere i dag hang tunge danser nå sola i de vakreste rødtoninger. Slik blir man glad av, ganske riktig torsdag morgen våkner jeg av at det er varmt i teltet. Jeg tar ikke på meg annet enn shorts og solkrem, jeg drøyer dagen med litt fisking, men samme resultat. Fikk bekreftet at det pleide å stå ørret her av en lokalfisker i går. Det er det som er fordelen med å ha familiære bånd til bygdesamfunn som Skjåk; si hvem du er og de røper gladelig fiskeplassene sine. Etter hvert pakker jeg sammen, og får se til min store overraskelse av pluggene til teltet har vridd seg – dette skal jeg klage på.
Jeg tusler nedover dalen, fisker litt, spiser lunsj ved en stein og tar meg veldig god tid. Varmt er det – og varmere blir det, jeg drikker ved enhver anledning. Har egentlig tenkt på å overnatte i ei steinbu, men mangel på vann gjør at jeg heller finner meg et bjørkefelt. Her er det så vel gresslette, som skygge og vann, så jeg bestemmer meg for å ta de to siste nettene her. Jeg setter teltet litt feil, så jeg må flytte det. Her er det godt å være, svalt og med dugelig tilgang på vann. Kvelden går med til å løse litt kryssord. Da jeg legger meg hører jeg lyden av sau, jeg stikker hodet ut av teltet, ser på dem og sier ”bæh”. De ser på meg engang til før de løper videre. Det fine med sauen er at den holder vegetasjonen nede, det gror igjen nok som det er her i landet.
Fredagen bruker jeg til tørk av utstyr slik at det blir mindre å gjøre når jeg kommer tilbake, knekker videre nødrasjonene med tørket kjøtt og sjokolade så ingen skal si at jeg ikke koser meg. Tar en tur rundt i landskapet og tar en del bilder med mitt nye kamera, tviler på at jeg slår i gjennom som naturfotograf, men artig er det lell.
Legger meg ved titiden i kveld, sola er borte og insektene entrer arenaen, så det å drive ute er vel for de mer spesielt interesserte.
Lørdagen står jeg opp i rimelig tid, spiser frokost – må hele tiden plukke insekt fra grøtgryta – før jeg pakker sammen. Det er deilig å lunte ned en fjelldal tidlig en lørdagsmorgen, på slaget 0930 er jeg på plass ved bommen fem døgn etter jeg startet.

Konklusjon; dette var en vellykket tur, kunne sikkert gått lengre – men jeg gjorde ikke det. Hadde ingen ambisjoner om å entre de store toppene. Turen i seg selv var målet, fikk ikke kjøpt noen overpriset pils på DNT-hytter, men det gjør vel strengt tatt ingen ting.
Jeg sendte en mail til Helsport og klaget på pluggene, og nye plugger lå i postkassa da jeg kom hjem. Så nå smiler alle.

NYTT UTSTYR – FORHOLDSVIS KJENTE OPPLEVELSER

I år var jeg så heldig å få igjen på skatten, og pengene, vel de gikk til nytt utstyr. Ikke et vondt ord om Jahti Jakt Pro og Helsport Isfjell, men det veier litt. Med andre ord bestemte jeg meg for å investere i hhv ny dress og nytt telt med tanke på sommerens eskapader. Valget falt på et Helsport Ringstind 1 – med vekt på 1,4 kilo og en ny membrandress fra Jahti Jakt. Så var det ut på tur da; i utgangspunktet hadde jeg tenkt meg Nordmarka på langs nok engang – men siden jeg skulle teste ut utstyret fant jeg best å holde meg til kjente trakter så valget falt på Bærumsmarka – i første omgang ved Abbortjern. Jeg blinker ut ei helg – og fredagen er jeg på beina med nytt utstyr og ikke minst fiskekort. Værmeldinga er så som så – men jeg helgarderer meg med et kryssordhefte, skulle jeg bli liggende inne i teltet skal i alle fall hjernen få kjørt seg.
Det er en fredag – det har jeg jo som tidligere nevnt – helt i slutten av juni, der jeg etter for en gangs skyld spankulerer av gårde. Spankulerer i den forstand at jeg ikke sleper, slik jeg har gjort så mange ganger tidligere. Abbortjernveien er ikke blitt verken kortere eller flatere, men det går liksom bedre i dag, og om ikke akkurat vips så er jeg i alle fall på plass ca klokka tolv.
Værmeldinga har sagt fare for torden så jeg velger meg et søkk inne i skogen slik at jeg i alle fall ikke er høyeste punkt. Nytt telt betyr nye utfordringer så jeg knoter litt for å skjønne systemet, men jeg får det opp i grevens tid – jeg får lagt inn så vel utstyr som meg selv før de første dråpene kommer. Jeg velger å legge meg nedpå til været letter, i mellomtiden koser jeg meg med tørket kjøtt og sjokolade mens jeg går i gang med kryssord.
Etter ca en time letter været og jeg tar meg en skogstur, men da regnet setter inn igjen snur jeg. Jeg kan konkludere med at det er lurt å legge i litt penger når noe skal kjøpes; regnet setter virkelig inn for fullt – men teltet holder mål og vann. Jeg benytter oppholdsperiodene til å lage meg litt grøt slik at jeg har litt å gå på før middag.
Utpå kvelden letter været og jeg går i gang med middagen; banan og currygryte fra Blå Band er en mildt sagt spennende variasjon etter noen år med Dry Tech. Det er bare et problem; nei ikke bare et – men flere millioner, nemlig knott. Skogbunnen er fin og fuktig, samt at det er vindstille og rundt meg summer det som bare tusan der jeg forsøker å nyte en sein middag. Ikke noe bedre blir det da jeg bestemmer meg for å fiske. Til slutt må jeg ta på meg mygghetta – det hjelper litt, bortsett fra at jeg nesten blir spist opp på hendene; dum som jeg er har jeg lagt igjen myggmiddel i fiskeveska som står hjemme. Jeg får uansett denne fredagen til å gå, myggen til tross – jeg legger meg rundt elleve, og gleder meg over hvor stor plass det egentlig er i et enmannstelt.
Lørdag våkner jeg rundt kl åtte, men jeg står ikke opp – jeg blir liggende i soveposen og dra meg litt før frokost. I motsetning til det andre teltet mitt tør jeg ikke styre med primus og lignende i forteltet så jeg lager frokosten på en stein ute. Jeg tenker meg litt frem og tilbake og bestemmer meg for å flytte. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å gå opp mot Tjæregrashøgda – men finner ut at jeg heller flytter bort fra knotthelvete og over på den andre siden. Teltet går lett å pakke og ca klokka elleve er jeg på plass på andre siden av vannet. Jeg rigger meg til og begynner fiskinga, jeg forsøker å lirke meg inn på abboren som står og beiter – men null respons, men jeg er ikke alene. To karer som holder til på Konterudshytta i nærheten kommer nedom. Den ene er også oppsynsmann fra OFA – han gir meg tips om de beste fiskeplassene, men ikke at det hjelper noe særlig. Utrolig som tida flyr når mann ikke gjør noe annet enn å se på en isopordupp, men responsen fra fisken er enda dårligere i dag enn i går; da hadde jeg i alle fall en jævel som forsynte seg grovt av marken før den stakk av. Fisken er i dag frekk nok til å stå beite rundt duppen – ja faktisk står det tre abbor rundt marken og beiter.
Jeg lager meg litt middagsmat; ikke noe sprøstekt abbor med havsalt i dag heller – men nok en frysetørket gryterett. Det er noen andre ute også, et par med telt slår seg ned litt bortenfor, sulten gnager litt i tarmene da grillosen kommer snikende fra deres plass.
De to karene kommer senere for å forsøke fiskelykka, problemet er bare at det er så mye insekt at fisken ikke gidder å gå på kroken. Jeg har med dram som går på rundgang, og nærmere midnatt trekker de tilbake til hytta – jeg for min del trekker meg inn i teltet.
Søndagen gryr, og som alle andre avreisedager starter jeg med å pakke før frokosten, en kjapp havregrøt og kaffe seanse som seg hør og bør må til før jeg slenger sekken på ryggen og følger blåstien ned til Østernvann.

Konklusjon:
En utpreget tur som gikk bra hadde endelig beregnet vekta riktig – hva angår knotten som var den jævlig, men det var det eneste også. Utstyret viste seg å holde mål, så nå er jeg klar for ferien.

KOM MAI DU ANGIVELIG SKJØNNE MILDE

Jeg har bestemt for å gjøre reprise på fjorårets suksess med eksamenslesning i marka rundt første mai i år også (2008), dog med visse modifikasjoner.
I stedet for å knote meg av gårde med t-bane og buss til Maridalen faller heller valget ganske enkelt på Bærumsmarka.
Jeg finner det lite fristende å skulle traske hele veien opp til Abbortjern med full oppakning OG pensumbøker, derimot faller valget heller ganske enkelt på ei slette på nordsiden av Østernvann.
Første mai faller på en torsdag – med andre ord gode utsikter til ei langhelg, men etter visse sedvanlige forhandlinger i heimen blir vi enige om at det er greit at jeg reiser ut onsdag morgen og kommer tilbake tidlig på lørdag.
Litt dårlig samvittighet må det vel sies at jeg har der jeg trasker forbi den lokale barneskolen jeg jobber på; jeg takket nemlig nei til å jobbe den dagen. For all del – trives godt i jobben – men akkurat nå er jeg underernært på skog. Jeg trasker videre, har ved siden av det sedvanlige pikkpakket også med fiskeutstyr, pensumbøker og ei flaske Gammel Dansk; såpass får en unne seg.
Min eneste tanke nå er å komme meg frem, værvarslet for de kommende dagene er alt annet enn lovende, i alle fall om en ser det fra et la oss si tørt perspektiv, med andre ord gjelder det å komme seg forbi Fossum, opp den usigelig seige bakken for så komme seg på plass og i telt.
Det vrimler av grønnkledde rundt Østernvann denne dagen; Hans Majestets Kongens Garde øver, jeg stusser over at dagens soldater ser så unge ut, men konkluderer med at det nesten ti år siden jeg selv var i Kongens klær. Hvor godt er så det norske forsvaret om dagen? Vel jeg er vel ca ti meter fra de før de merker at noen labber i skauen. Jeg hilser til lua før jeg trasker videre.
Jeg kommer smått om senn på plass, og klokka er ikke mer enn rundt halv elleve på formiddagen da Casa Olav står der i skogen og troner. Etter en kjapp lunsj med der tilhørende kaffe er det fram med bøkene; om ikke pedagogikk er kjedelig så er i alle fall fagets onde fetter didaktikk det. Jeg sliter med å holde øynene oppe, men våkner – noen lister seg forbi teltet. Kongens karer øver ild og bevegelse, litt bortenfor smeller det. Jeg lar meg ikke affisere; Forsvaret, kongehuset, bygder og landbruk er saker og ting som alltid har stått mitt hjerte nær – verken mer eller mindre.
Dagen går nå sin gang, på andre siden av Østernvann er det en del turgåere, faktisk ganske mange også. Jeg ser de – men de ser ikke meg. Dag går mot kveld denne onsdagen, har fått lest litt, forsøker å memorere, sette ned tankekart, men det går liksom ikke så lett som i fjor. Skitt au. Jeg tar meg en liten tur i skogen, følger vannet et stykke vestover før jeg snur. Det er pussig at ikke flere vet å benytte slike områder mer – dem om det så lenge ingen tenker på å bygge i marka.
Det kommer noen regndrypp, jeg bestemmer meg for lese litt VG og krype i soveposen og nyte kveldsroen. Den gang ei. Det høres ut som om noen står utenfor teltet mitt og gauler evt har satt en stereo rett utenfor. Det er russen som har fest på Tryvann tradisjonen tro – jeg har nå vært russ selv med der tilhørende fyll og spetakkel – men ei ansamling av busser med høytalere er intet annet enn terror. Jeg prøver å ikke være ond der jeg ligger i soveposen og tar meg en dram – men litt skadefro er jeg da jeg tenker på alle de som våkner med sår hals i morgen.
Første mai 2008 er et faktum da jeg våkner av at det trommer på taket, værvarslet har slått til, jeg har heldigvis valg en litt mer omhyggelig teltplass nå enn da jeg lå ved Abbortjern i fjor sommer. Alt er tørt, jeg har snudd meg 180 grader og ligger i teltet og drikker morrakaffen mens jeg ser på regnet. Flaggdag er flaggdag. Jeg kler på meg, finner ei raje og knytter på flagget, patentet settes behørig synlig slik at flagget synes godt. Det er ikke mange som flagger 1.mai i Bærum, men som nevnt flaggdag er flaggdag. Jeg kan knapt tenke meg noen bedre sted å feire slike ting enn i naturen. Det blir spennende å se hvor mange som faktisk tar seg bryet til en forfriskende dag ute på denne fridagen. Jeg kommer i snakk med en markatraver som har gått rundt vannet, han skal videre nordover og innover marka. Jeg er i alle fall sikker på at det er ganske glissent ved Fagervann i dag, så det er like greit at jeg tok turen i nærområdet. Litt senere kommer en som skal prøve fiskelykken, han spør om noen fine fiskeplasser; som om jeg har tenkt å røpe det? Jo da bruk av marka er det beste vern så jeg foreslår at han prøver litt lengre borte. Jeg står og ser på ender som koser seg, lager meg litt middag og leser litt videre. Da fiskeren kommer tilbake gir jeg han en konvolutt fra Bærumsmarkas Venner i håp om at i alle fall jeg skal få noe fangst i dag. Jeg kan i alle fall si at 1.mai 2008 er en våt dag, det blir fort stille i dag; ikke en gang ei irriterende bikkje kommer bortom. Ikke det at jeg ikke liker hunder, men jeg liker ikke løse hunder. Eiernes formaninger om at det er verdens snilleste hund og at det ikke er sauer her til tross; kjøtthuer! Båndtvang er båndtvang okke som!
Barnet i meg lever i alle fall i beste velgående; jeg finner en bekk som har tettet seg av barnåler og lignende så jeg bruker et par timer på lette bekkefaret. Lar meg aldri slutte å fascinere av den slags, moro er det også. Hva som er det fascinerende ved det? Jeg sier bare en ting; naturkrefter – voldsomme krefter i miniatyr!
Nok en dag er unnagjort – tiden flyr da mann har nok å gjøre; være seg å se på fugler i flukt, lese til eksamen, spise, ta seg en dram og se etter et dertil egnet sted for å gjøre sitt fornødne; rett og slett de glemte basisbehovene.
Fredag 2.mai, jeg konkluderer med at været har lettet, sola har brutt igjennom og vel – jeg ser vel ikke for meg at dette blir en dag med de store opplevelsene; jeg bestemmer meg for å lese til tolv deretter får didaktikk være didaktikk. Vel, mor kommer hun har tatt seg en skogstur og har med nytraktet kaffe og nybakt kringle. Jeg har ikke fått somlet meg til å fiske ennå på turen – og siden det kun selges fiskekort a to døgn og at jeg ikke skal være her mer enn ett til så lar jeg stanga være tørr. Middagen blir som de andre dagene Real turmat, men i dag tillater været at den inntas ute, ganske deilig å ligge i en sval granskog og nyte et forholdsvis godt måltid med dram og det hele. Det er hva jeg kaller å spise ute! Aker Brygge kan bare legge seg i forhold til slike måltider i slike omgivelser.
Bursdagen min var i utgangspunktet planlagt å skulle feires her et par uker på forskudd – men bortsett fra et par ender som stikker innom for litt kringle glimrer de bekjente med sine fravær; er det ikke det ene vel så er det vel det andre.
Jeg blir sittende på ei stamme nede ved vannet utover kvelden, ganske delig å sitte slik i ro og mak og betrakte de som stresser rundt på andre sida av vannet. Jeg vil ha mest mulig ut av turen; lørdag er det tilbake til heimen.
Lørdag morgen står jeg opp tidlig slik at jeg slipper så vel varme som huggorm, leiren pakkes og jeg vet allerede nå at det er mye som skal tørkes når jeg kommer hjem.
Jeg tusler ned til Fossum, nok en gang bommer jeg på bussen så jeg tar apostlenes hester fatt, vel fremme låser jeg meg inn. Slenger fra meg sekken, sniker meg til soverommet hvor jeg får grei beskjed om å ta meg en dusj.

Konklusjon:
Leirplassen ble valgt med omhu med tanke på vær og vind, vær og vind ble det – men jeg var forberedt. Vær, føre og lignende kan mann ikke få gjort noe med, selv om det gjør sitt å ligge mer eller mindre i ro på grunn av regn. Jeg kunne selvsagt fisket – men jeg vil si at nå var rutinene på plass så dette var en tur som gikk bra,

Nordmarka frem og tilbake

Denne må bare med, det er rett nok en dagstur, men jeg fikk sett andre deler av marka for å si det slik. Det hadde seg slik at jeg vinteren 2004 tok et såkalt Kjentmannsmerke i Oslomarka, jeg fikk skikkelig dilla og blinket ut hver mandag til markaturer. Hvordan denne gikk, vel;
Det er en mandag i slutten av februar 2004, klokka er 0730 og jeg står aldri så ambisiøs på Frognerseteren klar for en dag i marka. Jeg har planlagt å ta en tre-fire poster i løpet av dagen, alle i nærheten av eller nord for Kikut. Av mat kan nevnes to appelsiner, en flaske Solo og to skiver med leverpostei. Tror også en sedvanlig sjokolade har sneket seg med.
Jeg suser innover, forbi Kobberhaugshytta, videre over Bjørnsjøen før jeg ankommer Kikutstua ca kl 0900. Her tar jeg meg en liten rast før jeg begynner å klatre opp mot Porthøgda hvor det skal være en post. Her sprekker tidskontoen for første gang i dag, opp mot posten er det langt og bratt. Så faktisk må jeg ta av meg skiene og bære de et stykke fremfor å gå fiskebein hele veien. Nuvel, jeg kommer da opp, får tatt posten og setter kursen videre nordover, over Sandungen og videre i retning Katnosa. Neste post skal angivelig ligge i de traktene; ei gammel MILORG-koie hvor gutta på skauen i sin tid rådde grunnen fri for Gestapo og svigermødre. Også ved Katnosa er det en liten rast, her går appelsin nummer to ned, samt resten av soloen. Jeg peiler meg inn mot posten og starter labbinga, jeg ser på kartet at jeg er i nærområdet – men hvor er så denne koia. Dum som jeg er ignorerer jeg et spor som skjærer inn i skogen; for langt nord tenker jeg. Ja hadde jeg da endelig tenkt så hadde vel alt blitt såre vel. Uansett, jeg fortsetter å baske rundt der inne i skauen, går tilbake til løypa, tar ny kurs og fortsetter. Rundt klokka tre gir jeg opp, rettere sagt innser at sola er i ferd med å gå ned. Snart blir det mørkt, jeg har ikke med hodelykt, ei heller mer proviant og er langt pokkeren i vold. Jeg kaster inn håndkleet, blir faktisk litt stresset også. Jeg tar sikte på å komme meg ned til Sandungen, deretter retning Fortjern for så ende opp på Skar. Hu hei hvor det går der jeg labber på ski langs brøytede og strødde skogsbilveier i Nordmarka. Av og til bytter jeg over til apostlenes hester. Det mørknes da jeg kommer ned til Hakloa; endelig ei åpen å, jeg får drukket vann og kommer til hektene igjen. Og neimen finner jeg ikke en post her. Humøret stiger – jeg får på meg skiene, finner løypa over Hakloa mot Kikut, deretter er det Fortjern som står for tur. Jeg følger løypa, nå er det mørkt – skogen i utforkjøringa mot Gåslungen er intet unntak, men jeg kommer ned med lemmer og tenner i behold. Jeg tar av meg skiene i bakken fra Gåslungen gård til Øyungen; her falt jeg rimelig heftig i dagslys. Nå får jeg på en måte roen; jeg nærmer meg. Det er stjerneklart og fullmåne der jeg skøyter meg bortover Øyungen, faktisk idyll. Akk så lenge; mitt moderlige opphav ringer, hun blir forferdet da jeg sier jeg har vært ute tolv timer, men sier jeg skal ringe når jeg er trygt fremme i studenthybelen min. Mødre har på en måte ett snodig syn på ting – mann kommer ikke fortere hjem av å stå og akkedere pr telefon. Jeg må ta igjen det tapte. Bussen fra Skar går en gang pr time, det å stå på Skar en time nå kan bli en kald fornøyelse. Endelig Øyungsdammen; som så ellers i livet er det kun nedoverbakke herfra. Endelig på Skar – bussen har ikke kommet ennå, jeg bunter sammen skiene og venter. Endelig kommer bussen, jeg stiger om bord og kontakter moderen og forklarer at alt er vel.
Tilbake på hybelen er siste rest av energi ute, jeg er stiv som tusan, her gnagsår på føtter og lår og har fått ei seneknute på høyre bein.
For en tur – men nå har jeg fått sansen for de nordligere deler av marka.

Konklusjon: 1. Sørg for nok proviant, 2. Ta alltid med hodelykt og 3. sørg for å les kartet grundig før turen.

Lesja-Skjåk

Mormor fortalte meg om turen første gang, turen hun gikk som barn fra Skjåk til Lesja for å besøke besteforeldrene. Jeg blir nysgjerrig; dette høres ikke ut som en dum tur, jeg kjenner nesten lukta av lyng i nesa. Kart kjøpes på bokhandelen på Bismo, dette skal gjennomføres, jeg undersøker med turistkontoret i Lesja om når snøen går, hva som er enklest mulig måte å komme seg dit osv. Datoen settes til midten av august, jeg skal ta toget til Lesjaskog, gå over Grønnfjellet til Nysætra hvor jeg planlegger å overnatte før jeg setter kursen over de flate flyene mot Skjåk. Jeg planlegger to overnattinger i løpet av turen for så å tilbringe fem dager i Skjåk som en slags urgermansk fjellbohem med høy – dog dannet- dramfaktor; dette blir saker. Ikke nok med det, i løpet av dagene i Skjåk skal jeg ta et par turer i nærliggende fjell.
Det er mandag, jeg står på perrongen på Lesjaskog stasjon, turen er et faktum, nå gjelder det bare å finne stien som leder over Grønnfjellet. Det er bare ett aber – til tross for at står i et dalføre – ser jeg ikke fjellet. Nei, jeg har ikke havnet i Kolding i Danmark, det er bare det at det er et møkkavær uten like. To pluss to blir fire, og sunt bondevett tilsier at mann ikke går over et fjell mann ikke ser. Med andre ord, jeg må ta en omvei rundt fjellet og heller gå opp Lordalen. Jeg begynner å gå, jeg går og jeg går. Lordalen ligger i det fjerne, men jeg går på. Stigningen er null, tross alt går jeg i en dal, men jeg forserer skog, kratt og bruer på min ferd med et par støvler jeg burde gått bedre inn og en ryggsekk som er pakket for ei uke, med alle klærne jeg skal bruke i Skjåk. Teltet tok jeg også med, firemannsteltet fra Helsport, kjøpt fordi det var et kupp fremfor for et lettere tomannstelt. Jeg bærer som en mann.
Etter å ha vaset rundt ca tre timer kommer jeg til Lordalen, nå begynner virkelig moroa. Dalen ligger i le for uværet som her er det varmt og tørt. Nesten litt for. Jeg er tørst som et afrikansk bybud, men bekker finner en ikke i tørre daler. Jeg må tenke positivt; jeg finner ei myr, stapper mose i munnen og kryster i meg litt vann. Stolt er jeg også, alt for stolt til å haike med en av de mange bilene på vei oppover veien.
Veien i seg selv er også verdt å nevne – en lang, lang, lang og slak grusvei som hvor det eneste tegnet på at en klatrer er elva som renner mot meg. Uansett, jeg skal klare det, jeg er fra Solør jeg er seig. Jeg går på, koser meg med terrenget som endrer karakter fra dalbunn, til furuskog og videre til bjørkebelte smått om senn.
Slik går jeg time for time, dytter i meg litt kjeks, drikker vann fra bekker som dukker opp.
Jeg ser på kartet og regner med at det ikke kan være mer enn fem kilometer igjen og går på, et skilt står i det fjerne, jeg nærmer meg langsomt. Nei det kan ikke stemme. Det er 10 kilometer til planlagt overnattingsplass, føttene verker, sekken er fortsatt like tung, jeg har en ting å gjøre. Gå på.
Neste nedtur kommer ikke lenge etterpå, en lastebil kjører forbi meg med høyt turtall og sur eksos, og den kjører, og kjører og fortsetter å kjøre. Jeg kan høre lyden av den langt borti det fjerne. I slike nasjonalromantiske omgivelser er begrepet langt og lengre enn langt dekkende.
Klokka går, en time etter feilberegningen nærmer jeg med stedet jeg trodde jeg var tidligere, det er bare det at det har skyet stygt til. Bra at det ikke er så varmt lengre – men det setter inn et slags Vietnamkrig-regnvær. Til de grader også, dressen holder godt, men utstyret blir bløtt og tungt, hva som så skjer bør få enhver misantrop til å revurdere synet sitt. Jeg blir vinket inn på ei sæter, det viser seg at ei mor og ei datter fra Polen har tatt seg sommerjobb som budeier. Jeg får komme inn i varmen og tørket meg. Ikke nok med det, de serverer kaffe og pannekaker. Jeg lirker ut sjokolade fra sekken og spanderer, de er ikke helt stødige i verken engelsk eller tysk, men vi kommuniserer såpass at jeg forklarer turen og skjønner at de ikke helt har forståelse for nordmenn som på død og liv skal gå langt i naturen. Etter ca en time lyser det opp, jeg takker høflig for meg og bestemmer meg for å gå en halvtime før jeg tar kvelden.
Jeg finner en idyllisk plass ved elva Lora, skal til å sette opp teltet, men nok en nedtur – bardunene har floket seg, på toppen av det hele sender Vår Herre nok en skur over fjellheimen. Jeg tenker raskt. Tar kniven og kutter av de bardunene som har floket seg, jeg setter opp teltet og floker opp trådene innendørs, når dette er gjort knytter jeg de på igjen. Jeg er stiv og støl i hele kroppen, dropper derfor kaffe til fordel for buljong som kveldsdrikken sammen med middagen. Aldri smaker mat bedre enn når du er helt utkjørt, hvilket jeg nå er. Etter å ha sprettet noen vannblemmer og desinfisert føttene er det rett inn i ralleland og der blir jeg til klokka syv neste morgen.
Jeg strekker meg i soveposen, dagen ser nydelig ut, jeg tar en tur bak en bjørkestamme og gjør mitt fornødne, spiser frokost og drikker kaffe før jeg pakker sammen. Føttene er passe herpa etter all grusgåinga dagen i forveien så jeg legger et par ekstra såler i støvlene. Klokka ni er jeg i gang, alt er bløtt, men humøret er godt, en snau time senere når jeg Nysætra – endelig begynner fjellmarsjen. Fra Nysætra opp til fjellet er det bratt, av og til må jeg ta av sekken og slepe den etter meg til det blir flatt, og det blir det. No ser eg atter slike berg og daler tenker jeg og begynner å labbe sørover mot Skjåk. Jeg bare labber i dag, har bestemt meg for å droppe ei natt til ute og heller komme meg frem; ser det for meg – en dusj, fyre opp i peisen, steke meg en pizza og jekke meg en øl. Høres ut som en plan. Jeg tar noen stopp i fjellet, pleier føtter, spiser og nyter livet, endelig ser jeg et vann, regner med at det er innenfor kommunegrensa, etter å ha passert vannet tenker jeg, vel – det skulle vel ikke være en bekk her, eller? Jeg går på – frem skal jeg. Stien er godt merket, etter å ha kommet videre ser jeg et skilt, på andre siden skifter stimerkinga farge. Nei ikke si, det er ikke lov, jo det står Skjåk på det. Jeg ligger stygt på etterskudd, må bare gi på. Tre kvarter senere passerer jeg vannet jeg siktet til først, det er vel bare å gå på. Omsider begynner fjellet å peke nedover, jeg ser et kjent landemerke; demningen på Aursjoen. Jeg ser Lendfjellet, jeg nærmer meg. For øvrig er demningen – vel det virker slik i alle fall – like fjern en time senere. Nok en time senere er dempingen passert, nå kommer den verste etappen; sterk nedstigning, noe som skal vare minst en time. Beina er tunge, drikker vann fra bekker, men følger stien slavisk – alt annet er idiotisk. Jeg hører noe som løper nedi juvet, faktisk elg, ganske stilig. Jeg kommer lavere smått om senn, snaufjell blir bjørkeskog og bjørkeskog blir skog. Jeg begynner å møte mosjonister der jeg sleper meg nedover, tærne butter mot støvlene, sekken dytter, nå ser jeg huset mitt der nede. Jeg drikker vann fra bekker, hva som er rent vann er relativt. Jeg har for pokker ikke vokst opp i Oslo – jeg er fra Solør, en seig faen med baller. Jeg teller skritt, endelig jeg er på hovedveien. Nå går jeg bare på viljen, det kan jeg. Det mørkner, men jeg har lært, tar på meg refleksvesten slik at jeg skal være synlig for bilister, teller skritt, beina svir. Tenker på øl, tenker på hvor glad jeg er for at jeg dro alene, da har jeg en jeg stoler på nemlig meg selv. Tyve minutter senere, jeg er fremme. Av peiskos, øl, dusj og pizza får jeg realisert kun å skru på vannet og spise pizza, deretter rett til ralleland.
Du verden for en tur, men bortsett fra noen småturer blir det ingen nye fjellturer denne ferien.

KONKLUSJON: Jeg hadde pakket altfor tungt, neste gang sender jeg klær og lignende jeg ikke skal bruke på turen oppover på forhånd. Videre skal jeg skaffe meg et mindre telt, du verden firemannstelt er kos, men fy eff så tungt å drasse på. Nå kjenner jeg ruta og ny tur blir det, men med betydelig lettere oppakkning.

Første vintertur på aldri så lenge

Vinteren 2006, for en gangs skyld en klassisk vinter. Hvert bidige ledige øyeblikk brukes på ski. Under ett av disse øyeblikkene slår tanken meg; det er år og dag siden sist jeg lå ute vinterstid; jeg kan nesten kjenne lukta av tyribålet som skal lyse opp foran meg ute vinternatta.
Jeg blinker ut en dato fra fredag til lørdag, får klarering fra høyeste hold/min bedre halvdel/kjerring (stryk det som føles støtende). Ingen bekymringer – dette kan jeg, eller kunne for noen år siden.
Så er fredagen kommet, akkurat den fredagen kvikksølvet har sunket, men skitt au. Er man fra Solør er kulde noe mann har et nært forhold til, litt opplagsnæring på Blindern i form av en burger kommer godt med. Så var det pakking, jeg fyller sekken med varme klær, mat og rødspritbrenner. Øks, sag og kniv som seg hør og bør, og Forsvarets gamle sovepose kjøpt på et militærutsalg. Jeg spenner min sekk, smører mine ski og setter innover Bærumsmarka. Jeg jobber hardt, svetter som en mann – samt kan konkludere med at dressen min tydeligvis ikke er beregnet på denne type aktiviteter; den er klam som tusan. Jeg finner frem til planlagt leirplass, hugger granbar, legger ut underlag og sovepose – og begynner å fryse. Av med den klamme jakka, på med ei dunjakke. Såpass har jeg tenkt. Etter hvert får jeg laget meg litt mat også, og det kommer godt med, jeg er for øvrig såpass kørka at jeg ikke tenker på å lage noe bål, har ikke helt dreisen på det ennå. Så hva skal mann gjøre? Sola går ned og kulda setter inn, jeg bestemmer meg for å krype ned i soveposen, på en måte hadde jeg sett for meg at en sovepose beregnet for indre Troms burde klare noen skarve minusgrader, men den gang ei. Selvsagt blåser det opp – nordavind rett inn og gjennom soveposen. Dette kan bli spennende, og det blir det. Jeg forer fotenda med ei pelslus og en ullgenser, det hjelper noe. Jeg blir liggende å høre på radio og spise smågodt. Slik går natta, kvarter for kvarter ser jeg på klokka og varmere blir det ikke. Ikke heller når sola bryter frem. Jeg må late vannet. Bygger meg opp mentalt. Drar opp glidelåsen, ut med snurrebassen og stiller meg på enda av underlaget. Kulda ganger, aldri før har en vannlating føltes så lang. Med et innadvendt stammebrøl kryper jeg ned i soveposen igjen, får opp kroppstemperaturen og manner meg opp til påkledning. Provianten har frosset til is så frokosten blir hjemme. Dressen jeg hadde på meg er også frosset til, den var ikke i stand til å slippe ut kondens, men jeg får lirket den på mens jeg tiner den på kroppen. Så kommer det virkelig store; skoene. Ikke noe varmere de heller, nå blir ikke stammebrølet innadvendt, med et vræl tar jeg på meg støvlene får jeg begynner med en klassisk zuludans for å få opp varmen. Jeg blir ikke lenge ute i skoen for å si det sånn. Litt triumferende må jeg si jeg følte meg; jeg har følelse i beina, for ikke å snakke om kicket du får av å møte de første skiløperne på vei inn i marka klokka 0830 en lørdagmorgen.

Evaluering: Jeg burde visst hva jeg gjorde, men hadde vel gått for lenge på Blindern til å tenke klart. Dressen viste seg ikke å holde mål, svetta samlet seg i den og frøs til, det samme med soveposen, den ble byttet ut med en Helsport Alta. Videre burde jeg gravd meg ned fremfor bakken, men slik gjør mann bare en gang.

Nordmarka på langs, sommer 2006

Det er juni 2006,helga etter turen hjemme i Solør, i postkassa lå et brev fra Høgskolen i Buskerud; jeg har foreløpig ikke kommet inn på studiet jeg søkte på. Fremtidsutsiktene er ikke lyse, greit nok har jeg en 50 % stilling, men den var planlagt å kombineres et 50 % studie. Jeg føler ikke for å sitte i sivilisasjonen som de voksne kaller det for denne helga. Jeg ringer min kompis, la oss kalle han Oddvar av hensyn til personvern selv om han egentlig heter Pål. Han har strøket på eksamen og har heller ikke behov for sivilisasjonens gleder; vi bestemmer oss; førstkommende lørdag møtes vi på Oslo S. Vi skal ta toget til Grua og går ned Nordmarka på langs. Dette bør være en smal sak. Jeg forsøker å pakke med vettet tilstede, og klarer faktisk å luke ut vintersoveposen min til fordel for en langt lettere sommersovepose.
Så kommer lørdagen, vi møtes på Oslo S og kursen går nordover. På toget gjør jeg første feil denne junidagen som kommer til å bli varm; jeg tar meg en kopp kaffe. Kaffe er som kjent vanndrivende, men i bunn og grunn er det ikke så dramatisk; NSB sine priser gjør at jeg ikke bøtter innpå. Vel fremme på Grua bestemmer vi oss for å sette kursen mot Mylla, dette betyr ca fem kilometer langs asfaltert vei. Greit nok så er vi i alle fall sikre på underlaget, det at det også er en jevn stigning hele veien gjør vel til at det ikke blir så mye prating for å si det slik. Pål har kanskje pakket noget tungt, men vi kan for så vidt dele skylda for det, slik vi egentlig heller kunne delt vekt og utstyr. To karer skal gå samme turen, og allikevel stiller vi meg bl.a. hver vår primus, hvert vårt kokesett osv. Slik blir det vekt av. Før vi kommer til Mylla bryter vi ned veien mot Vestbygda, her er det grusvei, og ei lita elv vi kan drikke fra. Stemningen stiger! Vi bestemmer oss for å gå via Gjerdingen via Katnosa før vi skal slå leir sør for Kikut – jo da vi har en plan. Det er egentlig ganske fint ute nå, sola tar tak der vi passerer Fjellsjøen, men med tilstrekkelig drikke og passe tempo går det unna. Vi kommer etter hvert opp til Gjerdingen, vi dropper pausen her og bestemmer oss heller for å ta en ekstra halvtimes pause ved Katnosa. Faren ved å forhaste seg slik er absolutt til stede; for det første – aldri stress når du er ute og labber i skauen, du merker ikke at du blir sliten før kroppen sier sitt. Dessuten er det viktig med de faste pausene for å kontrollere og utbedre evt gnagsår og sår, og de er på plass. Jeg har vært såpass dum at jeg har tatt på meg lette trekkingsko. Skoene er som å gå på skyer i utgangspunktet, problemet er bare at de ikke gir så god ankelstøtte som boots hvilket som er viktig når en skal gå langt på varierende underlag, dessuten hjelper ryggsekken på med å klemme beina ned mot grusen. Det har vært en stund siden vi siste passerte en bekk så tørsten merkes også da vi bryter av veien ned mot Katnosa. Her hersker idyllen; nydelig vær og de rødmalte husene skaper en avslappende stemning. Menyen kaller vi en skikkelig White Trash buffet; kneip fra First Price og Nugatti på tube – mye kalorier som seg hør og bør. En snau time senere viser nåla full tank og vi fortsetter. Vi følger veien langs Katnosa ned mot Sandungen, da vi nærmer oss får Pål krampe i beina, men vi slår til ro med at vi slår leir når har kommet oss over Sandungen. Hadde det bare ikke vært for at jeg i mitt overmot ikke gidder å sjekke om det går ei bru over sundet mellom de to sjøene. Derimot følger jeg bare veien, som igjen går rundt Sandungen, hvilket som gir en ekstrarunde på ca 13 kilometer. Dette merkes; Kikuttoppen som i stad kom stadig nærmere får vi nå bak oss i det fjerne. Klokka blir syv, den passerer åtte og nærmer seg halv ni før vi passerer Hakloa. Hakloa er en trivelig plass, men det tenker vi ikke på. Praten har liksom ikke vært så livlig siste halvannen time, men vi finner en leirplass rett sør for Hakloa. Vi rigger oss til og får oss litt mat. Humøret stiger, plassen er jo ei perle – ja bortsett fra myggen da. Jeg lar meg egentlig ikke affisere av myggen. Helga i forveien lå jeg tross alt i skauen hjemme og da snakker vi mygg.
Praten går til langt på natt, utrolig hvor mye dritt mann kan si om et universitet og dets ansatte når stemningen er god.
Neste morgen starter rundt klokka seks. Tåka ligger over sjøen, vi tar det rolig i starten, Pål sliter fortsatt med beina og jeg med gnagsår. En liten White Trash buffet senere pakker vi leiren og setter av gårde, så lenge tåka ligger slipper vi et problem – nemlig varmen.
Det blir ikke så mye prat denne dagen, vi går på vilje. Vi passerer Kikut, det er flere som vet å sette pris på Nordmarka denne helga; telt ligger tett som paddehatter langs hvert ett vann og hver ei vik. Da vi har kommet forbi Bjørnsjøen begynner sola å ta tak, vi setter kursen mot Bjørnholt. Grusveien er nå kun et hatobjekt, sammen med elendige sko og tunge sekker, vi bestemmer oss for en pause ved Bjørnholt. Her er det damer! Hurra; de ser på oss med et blikk som på den ene siden fylt av beven med en skjelmsk undertone. He he – dette er bra for motivasjonen, føler meg ekstra barsk når jeg drar frem en skikkelig mannekniv og begynner med litt pedikyr. Vannblemmer spretter og sår utbedres med talkum og fett. Vannflasker fylles og vi setter videre sørover, egentlig var Sognsvann målet, men den usigelig vante turen fra Skjærsjøen frister ikke. Vi bestemmer oss for Hammeren. Det fylles med folk langs Nordmarksveien nå, vi er nok et skue. Pål støtter seg på en stokk på grunn av vonde lår, jeg går tre meter foran som en slags SS-sadist som har tatt med en desertør på straffeeksersis.
Veien fra Skjærsjøen til Hammeren er det korteste, men seigeste etappen. Tre kilometer gjøres unna på den imponerende tiden av en snau time. Og endelig, vi passerer Hammeren kraftverk, siste hundre meter, og endelig. Bussholdeplassen. Vi er fremme, beina gjør noe inn i svarteste vondt – de skoene skal kasseres.
Mandag morgen har jeg et noe luntende ganglag på jobben, men er glad over å ha gjort det.

Evaluering: Skoene ble fort kassert til fordel for mer hensiktsmessige støvler etter turen, det at skoene var av en slik kvalitet kunne jeg ikke vite. Derimot burde jeg heller hatt ett lag ekstra med sokker – varmen til tross.
Vekt var også utslagsgivende, når mann skal på tur slik kan en med fordel dele fellesutstyret for å spare vekt. Videre er det viktig med nok væske, vanligvis drikker jeg fra bekker jeg kommer over, men rundt midtsommers er det greit å ha med ei flaske som fylles opp fortløpende.
Feilnavigeringa ved Sandungen var like gjerne et resultat av overmot som sliten kropp, ofte er det i situasjoner hvor en er sliten og slapp at en gjør slike bommerter.

Hjemme i Solør

Vi skriver juni 2006, det er varmt, det er tørt og jeg er hjemme en tur. Det er snaue ti år siden sist jeg lå i Brattåsen – en lokal topp og et populært turmål vi benyttet flittig i yngre dager. Det er på tide med en ny tur, bare ei natt, men det er lenge siden sist så jeg gleder meg. Om kvelden setter jeg kursen opp i skogen, brøyter meg gjennom kratt og er fremme en snau time senere.
Det er tørkesommer så jeg er glad jeg tok med ekstra vann, apropos kratt det er dessverre en kjensgjerning at store deler av bygde-Norge gror igjen; dels på grunn av urbane verneinteresser,dels grunnet at der det før gikk husdyr og beitet gror det igjen, samt en del uvilje blant grunneier selv om å hugge.
Der det var panoramautsikt for ti år siden kan mann nå nyte synet av granlegger. Jeg hugger ikke granbar, men legger meg rett ned i lyngen, rettere sagt jeg spenner opp hengekøya og løser litt kryssord før middag. Målet er å ligge i hengekøye, men det blir bakken jeg skal sove på.
Etter å ha løst litt kryssord lager jeg meg middag; potetmos med bønner og tørket kjøtt, det skjer noe med en på gamle trakter. Blir sittende mer eller mindre melankolsk å mimre tilbake. Det var her vi møttes, her vi lå ute og løste all verdens problemer, nå begynner vi å nærme oss 30, bli mer eller mindre etablerte og mer eller mindre sedate.
Jeg hører stemmer, en guttunge på terrengsykkel kommer. Han kvekker til, han lurer på hvem jeg er. Han kommer ikke alene, men er på kveldstur i skogen med foreldre og venner; gamle kjente. Blir sittende å prate litt, ganske så koselig å møte folk du ikke har sett på aldri så mange år. År som går altfor fort. Nu vel, de må videre. Sola er i ferd med å gå ned og skogen blir trolsk, jeg sitter litt til og mimrer på benken før jeg bestemmer meg for å krype ned i soveposen. Nå er det flere faktorer som spiller inn; natta kommer ikke til å bli behagelig. Pågrunn av gjengroinga er det vindstille her jeg ligger, med andre ord mygg. Myggen i Solør er beryktet, ikke det at jeg hadde glemt det, men jeg har ikke med myggmiddel – dumt. Dessuten, soveposen jeg frøs i tidligere i år er nå varm som en klassisk sauna. Ergo; for mye kjøtt ute – og jeg er mygg nirvana, for mye i soveposen og jeg svetter som en helt. Slik blir jeg liggende et par timer før jeg sovner, sove klarer jeg til en viss grad inntil mine fjærkledde venner bestemmer seg for å minne meg på at året er noenlunde på sitt lyseste sånn ved firetida på morgenen. Ikke noe galt i det – det å se sola bryte frem over Finnskogen er et skue i seg selv. Jeg klarer ikke å sove lengre, jeg setter meg på benken, koker meg kaffe og tar meg litt frokost, eller nattmat – alt etter hvordan man ser det. Klokka er ikke mer en halv fem da jeg har pakket sammen, så jeg bestemmer meg for en skogstur for å se om Griegs Morgenstemning hadde noe for seg. Jeg blir ikke skuffet; bergene er som dekket av gull, mens folk sover. Et par rådyr får jeg også se, slik går jeg meg en tur rundt Brattåsen før jeg setter kursen ned mot bygda. Klokka er cirka halv sju da jeg låser meg inn, setter meg i stua litt før jeg kryper til sengs. Søvn ble det lite av denne natta, men tross alt mye sunnere enn en tur på byen.

Konklusjon: soveposen var vel det mest kritiske her, se alltid til at du har en sovepose beregnet for årstiden. Jeg har opplevd at det kan svikte begge veier og det er like ille. Dessuten, ha alltid med myggmiddel eventuelt et myggnett. Førstnevnte er å anbefale da du slipper summinga fra denne ferske fuglematen.

Bærumsmarka vinter 1

Fjorårets fimbullvinternatt er glemt, eller sagt på en annen måte, jeg lærte av den. Har dessuten anskaffet meg et lite litt, en slags gapahuk jeg kjøpte billig på XXL. Jeg har kjøpt meg en ny dress fra Jahti Jakt og ny sovepose så dette kan bli en tur som sier seks. Der det var kaldt i fjor er det nå mildt, men jeg skal bare ta ei natt ute - torsdag til fredag nå i slutten av januar.
Jeg dropper Blindern i dag, fordelen med byen er at mann kan forlate den.
Torsdag litt på formiddagen setter jeg av gårde mot Fossum, tar ikke sjansen på å krysse Østernvann i mildvær med sekk på ryggen. Isen kan ryke okke som, men sjansene for å komme seg opp er bedre når mann er lett lastet. Hvor skal jeg så campe? Abbortjern var første tanke, men jeg fortsetter litt til. Forbi Triungsvannet her er det ikke lov å campe så jeg setter kursen mot høyden, etter noe om og men finner jeg en trivelig plett nedenfor Tjæregrashøgda, ca 75 meter fra der folk stresser forbi på ski.
Det lille teltet er det en smal sak å sette opp, litt sånn instant leir. Deretter er det vedsanking, finner en og annen kubbe, nok til natta tenker jeg, kløyver litt og stabler. Det mørkner raskt så jeg finner det best å tenne opp- klamt og surt er det også; lettere sagt en gjort. Alt av tilgjengelige hjelpmidler benyttes; never, tennbriketter, et gammelt Vi Menn og til sist stearin, men det ryker bare småsurt. Jeg må kløyve mer, fremfor å bruke øks kløyver jeg med kniv. En skikkelig jævel av en kampkniv, med et blad som kan sløye elefanter som de skulle vært abbor, og det funker. Jeg får brutt ut tørr kjerneved, bålet tar seg opp, jeg får smeltet snø og kokt meg vann til middagen. Da skjer det – jeg følger ikke helt med og hugger meg i tommelen, noe til de grader også. Den endrer liksom profil. Jeg har ikke med plaster; kjøtthue! Jeg forbanner meg selv mens blodet spruter, kjører fingeren i snøen for å stagge blødningen. Det virker, jeg tenker kreativt, hva kan jeg forbinde med? Til slutt kommer løsningen – avispapir, om ikke annet er såret beskyttet, men noe må holde det sammen. Man tager hva man haver; skiklister. Jeg puster lettet ut, og begynner på middagen, jeg er blaut, skitten og blodig – men mett blir jeg. Det er under slike forhold mann nyter livet. Sies skal også at det som kanskje legger en ekstra demper på stemningen er at jeg har forsøkt å kvitte meg med snusen til fordel for nikotintyggegummi – hallo, det blir liksom ikke helt riktig, mer av type malplassert. Resten av kvelden er en kamp for å holde bålet i gang, og det begynner å hjelpe, jeg har fått såpass undervarme at rundstokkene begynner å antenne. Holder det nå, har jeg varme natta igjennom. Jeg bestemmer meg etter hvert å ta kvelden, bare ligge i gapahuken og se på at livet går sin gang i takt med at jeg frigjør naturen for metangass (som hadde blitt sluppet ut hvis veden hadde ligget og råtnet), sånn sett investerer jeg i bedre skiforhold. Været som sådan har vært på kanten, minus 10 gjerne det – to tre varme; fysjom. Og det ser det ut til å bli også. Det blåser opp, trærne svinger, og i et brøkdels sekund har jeg endt opp med ansikt, hals og ører fullt av snø som har falt ned fra trærne. Blant alle de trær som er i skogen, blant alle de kvadratmeterne marka er på måtte selvsagt snøen deise ned i mitt ansikt og rett i bålet slik at det slukker. Nattesøvn blir det til en viss grad, til tross for at det elendige teltet har luftelukene sydd slik at nedbør faktisk vil renne inn. Heldigvis har jeg med fjellduken min, som best jeg kan spenner jeg denne over teltet som et ekstra lag slik at varmen holder seg bedre og at luftelukene er tettet.
Omsider er det utbedret, jeg sender en SMS med livstegn til heimen før jeg nok en gang kryper ned i soveposen. Jeg sover faktisk ganske godt helt til neste morgen, av plass er det vel ikke så mye, men det holder for ei natt. Neste morgen ser jeg de stusselige restene av det bålet jeg nå skulle kokt meg kaffe på. Hvorfor ikke prøve en ny vri? Jeg tenner opp seks te-lys og klarer faktisk både å koke meg kakao og varme meg et ostesmørbrød til frokost på denne patenten. Alt er nå engang relativt, og når blautsnøen begynner å falle fra himmelen er det på tide å komme seg hjemover. Jeg har uansett ikke latt meg skremme fra å ligge her ute, neste gang skal gjøres visse endringer på utstyret – resten er opp til høyere makter.

Konklusjon: Været kan mann gjøre fint lite med, men utstyret vise at ordtaket å spare seg til fant har mye i seg. Teltet kostet under 200 kroner og kvaliteten er deretter, har i ettertid kjøpt et Helsport-telt med høyere pris OG kvalitet. Videre er det greit å ha flere bein å stå på for å varme mat og lignende. Har derfor alltid med meg primus med helårs gass (gass kan være vanskelig å bruke når det er kaldt). Sist men ikke minst; dra aldri på tur uten førstehjelpsutstyr. Hadde jeg truffet en halv centimeter lengre inn hadde jeg nok hatt et noe annerledes håndgrep i dag. Som gammel speider er det mye vett i ordene ”alltid beredt” – og det må mann være.

Vinterferie i Bærumsmarka

Til jula 2007 fikk jeg av samboeren min den nyeste boka av Lars Monsen, faktisk signert utgave; ”Til Olav, lykke til med ukesturen i Bærumsmarka, villmarkshilsen Lars Monsen”. Jeg har planlagt en ukestur i marka, nå kan jeg ikke svikte, og legger den til vinterferien.
Første søndag i ferien tar undertegnede farvel med sin samboer, spenner på seg ryggsekk, legger skia på nakken og setter mot marka. Det er søndag og i området rundt Fossum kryr det av folk, føler meg litt barsk. Må innrømme det, jeg er kledd med yndlingsdressen min en Jahti Jakt Pro, på ryggen har jeg en gigantisk ryggsekk med hva jeg måtte trenge og skiene påføres klister. Det er litt pussig, vi har verdens beste turterreng rett utenfor døra, men folk klarer på en måte ikke å koble friluftsliv med de nære markaområdene.
Været er det ingen ting å si på, blir det slik hele uka blir dette en drøm. Jeg setter kursen innover mot første stopp ved Abbortjern, planen er to netter her, deretter to netter ved Tjæregrashøgda før jeg tar de to siste nettene ved Abbortjern igjen. Sekken er tung som bly, men jeg går jevnt og ca halvannen time senere er jeg på plass. Det kunne ikke vært bedre; plassen er ryddet av de forrige som lå her. Til og med har de lagt igjen dugelig med ved, dette er vel første gangen jeg føler meg som noen form for dessertgenerasjon.
Jeg spenner opp teltet, siden jeg skal være ute ei uke har jeg valgt å satse på dette fremfor på gapahuk. Med været vet man aldri. Jeg bruker ikke plugger, ikke så mange i hvert fall, derimot tråkker jeg teltet så godt jeg kan ned i snøen slik jeg får det lunere. Deretter vrenger jeg av meg Forsvarets feltskjorte jeg har brukt som marsjplagg og får på meg tørr ullfrote, dette får opp varmen. Og er en bekreftelse på fordelen av å kle seg lagvis fremfor ett tjukt plagg.
Til lunsj har jeg med meg råmarsipan, et undervurdert produkt som gir dugelige mengder med fett proteiner og karbohydrater på en gang, dette gir energi. Og så er det på tide med middag, nok en gang er det tørrmat som står på menyen, jeg handlet hardt før jeg dro ut. I alle fall forsyninger, resten hadde jeg fra før. Jeg vil fyre bål, har kløyvd opp ved, samme prinsippet som alltid; tynnved til opptenning, kubber som er delt i fire og rundstokker til langbrenning. Hadde det nå vært så vel. Jeg har nå engang gravd meg ned til bakken, men problemet er at jeg har truffet et søkk, med andre ord det som er av is smelter til vann som fyller opp bålgropa, med andre ord ingen umiddelbar suksess. Jeg bestemmer meg heller for å fyre primus, jeg kryper inn i teltet og fyrer opp. Det skal mann være forsiktig med, men jeg har lært meg å bruke forteltet til den slags, det gjelder bare å ta sine forhåndregler. Jeg får kokt opp vann, heller noen desiliter oppi den oransje posen og røren rundt, fem minutter senere kan jeg hive i meg litt kylling med karri. Ikke verst bare det, jeg kjenner følelsen av varme og velbehag fylle kroppen. Deretter går jeg ut igjen, det er blitt mørkt nå. Jeg ser på månen, tar meg dagens rasjon av sjokolade og dram før jeg bestemmer meg for å ta kvelden.
Neste morgen våkner jeg rundt halv åtte, jeg kan konkludere med at Abbortjern både er markas fineste men også dårligste leirplass; finest på grunn av pur idyll – dårligst fordi sola ikke tar før litt ut på dagen. Det er nydelig vær ute, men noget kaldt i teltet. Jeg snur meg 180 grader, fyrer opp primusen og koker meg litt kaffe og havregrøt. Dagen blir bra! Jeg kan føle det på meg. Rundt klokka halv ti kler jeg på meg og tar meg en tur for å få opp varmen. Det er påskestemning denne mandagen i februar, ikke mange vet å nye det, greit for meg. Jeg går til enden av vannet, kikker litt på øyene i vannet hvis de kan kalles det. På ei av disse finner jeg det jeg leter etter; tyri. Jeg blir glad – staker tilbake til leiren og henter saga. Tilbake ved øya skal tyrirota til pers, jeg tar både den og ei brukket tørrfuru med tilbake til leiren. Med en slakters presisjon får jeg laget meg den fyringsveden jeg trenger, og med en viss form for overmot settes dette til tørking.
Jeg kjenner nå at naturen krever sitt, det er viktig å gjøre sådan ute om vinteren, det å ikke bæsje betyr at kroppen kaster bort energi på å varme opp masse den ikke trenger, med andre ord; tøm kroppen for det du ikke vil kaste bort varme på. Jeg speider etter andre skiløpere, ingen av de, kysten er klar – bort til min faste latrinestein, av mest buksene og ut med det som måtte være. Latrinegropa dekkes til og æsjpapiret tas med til bålgropa; naturen bryter ned sitt – resten brennes. Kan sikkert være spennende for en treåring på tur å finne et ekte skattekart, men nei. Æsj.
Jeg setter meg i en snøstol og suger litt sol, en kjapp lunsj før jeg går og henter vann, og slik går dagen.
Tyri til tross; bålet blir ikke noe suksess i dag heller, samme problem som sist – smeltevann fyller i gropa og middagen blir innendørs, sikkert klønet fra min side, men slik er det nå engang.
Middagen blir innendørs.
Onsdag morgen har jeg bestemt meg for å flytte videre innover marka, det heter seg at en kan ligge maks 48 timer på samme plass. Har riktignok tøyd denne strikken før, men tross alt det er vinterferie, dessuten er jeg klar for andre plasser. Jeg stresser ikke, etter min behørige frokost[1] og kaffe. Leiren pakkes, skifter fra ullfrote til feltskjorte, og ca to timer etter at jeg våknet er jeg nå på vei videre inn marka, målet er leirplassen min inne ved Tjæregrashøgda. Det går bare en vei; oppover – en del av bakkene er både sige og bratte så det hender seg jeg spenner av meg skiene og bærer disse i de verste stykkene. I underkant av to timer tar det før jeg er der, folk vet liksom ikke å bruke disse områdene av marka tenker jeg, dette blir bekreftet av et par skiløpere jeg møter. Folk himler med øynene og synes det virker tøft, men lurer også på hvorfor jeg ikke reiser lengre for å komme meg på tur, ikke det at jeg sier det høy men øya er som kjent det første mann blir blind på. Dessuten blir det for dumt å bidra med økte CO2-utslipp, at jeg har valgt en nøktern livsstil osv – lista kunne blitt lengre. Teltet spennes opp, og i motsetning til ved Abbortjern er det her såpass med snø at jeg får gravd kuldegrop i forteltet. Kulda synker som kjent nedover og ei lita grop i forteltet gjør teltet et par grader lunere. Noen feltspade har jeg ikke med – den la jeg igjen i Skjåk, men er mann fra Solør vet mann råd. Jeg har skåret til ei halvannenliters flaske som gjør susen.
Etter at teltet er oppe begynner jeg med bålet, jeg graver ned til bakken, legger noen kvister i bunn. Deretter tar jeg en runde for å sanke rundved. Det er det mye av her oppe; men i dag har jeg bestemt meg for ikke å kløyve noe som helst. Derimot sanker jeg kvister i ulike størrelser; tynne ris til opptenning, litt tykkere greiner til å opparbeide varme slik at jeg får benyttet meg av rundveden. Været er det intet å si på; fortsatt påskestemning her i marka. Himmelen har et nydelig rødskjær der sola tar farvel og ymse himmellegemer entrer arenaen. Det er båltid; jeg fyrer opp med solid bjørkenever; en fyrstikk, det tar tak. Fyller på med ris, når dette er varmt nok er det på med kvist før jeg endelig kan følge opp med rundveden. Deilig; det spraker liflig i kvisten, på himmelen lyser fullmånen. Jeg koker meg middag, mann skal ikke klage så lenge mann er tørr og mett, men et sikkert tegn på at mann har det bra er når mann går lei av maten.
Sånn skal det være. Jeg ser for meg at slik blir det til og med søndag. De sedvanlige livstegnene sendes til heim og opphav før jeg kryper til køys etter et varmende kveldsmåltid i form av rett i koppen suppe og te. Dette er for øvrig standard rutine hver kveld før jeg legger meg, både trivsel, næring og det faktum at det varmer er i fokus.
Onsdag starter ikke slik jeg hadde tenkt, temperaturen har steget, og med det følger tåke og dis. Bålet fra i går har brent mer eller mindre ut, men jeg behøver ikke bekymre meg å måtte grave meg ned til bakken for å si det slik.
Jeg starter med å avlegge latrina et besøk; og som vanlig. Det der kan gå i kretsløp for gå i kretsløp, det der intet går på bålet. Jeg starter deretter med en runde rundt teltet, strammer til litt barduner og måker litt snøen over stormklaffene slik at det blir stødigere og lunere. Deretter henter jeg ved; veden hentes behørig etter prinsippet om at bruker du andre redskaper enn hendene så er du en kjeltring og det vil mann vel ikke være. Dagen går nå slik, etter et par timers jobbing ligger dagens vedreserver klare; kommer over to grantrær som er i ferd med å gå over i kretsløpet. Jeg feller de med hender og tyngdekraft før de sages over i mer anvendelige kvanta. Ikke noe kløyving i dag heller; kun et bål fyrt etter branntrekanten.
Jeg tar meg skitur til et utos noen hundre meter lengre borte, må ha noe å finne på, tåke og dis legger en viss demper på stemningen, motet er oppe for all del, men det å ikke engang se en topp 200 meter lengre borte tar på en måte bort noe av koseaspektet.
Klokka halv to fyrer jeg opp, klarer ikke vente lengre. Bålet tennes med en fyrstikk, det fores opp før første granleggen må til pers. Yes – en fin og feit sak som ikke bålet takker nei til. Jag stabler resten av kubbene rundt bålet til tørking. Det er mer som skal tørkes også; sokker og undertøy samt feltskjorta jeg bruker under forflyttning; dette avgir nå en mandig odør inne i teltet, yum yum…
Da bålet avgir slik varme at jeg kan legge på to og to stokker er det på tide å forberede maten, det mørkner rundt meg. Tåka blir tettere og med sikt på fem meter er bålet mer en nødvendighet enn en ren trivselskilde. Klokka ti legger jeg på siste par langkubber, knekker de to som ligger der og komprimerer bålet. Inne i teltet er det hustrig, jeg krøller meg ned i soveposen og håper på litt søvn. Tåke, dis og kondens gir det meste en grad av fuktighet. Jeg våkner neste morgen, og heldigvis hører jeg lyden av fly. Dette er et godt tegn, det betyr at det er morgen og at jeg ikke har våknet midt på natta for så ikke klare å sovne igjen. Blæra står som ei sekkepipe i et skotsk bryllup, noe må ut. Jeg orker ikke å gå bort til latrina, jeg kaster Aftensposten i kuldegropa, stiler meg på den og tømmer vannet av potetene for å si det slik. Jeg får nå et innblikk i dagens vær; yr, tre pluss og underkjølt regn. Jeg stresser ikke, jeg tar frokosten på sedvanlig vis, før jeg bestemmer meg for å bryte opp. Etter litt tar jeg farvel med ”camp Fungus” som er navnet på denne leirplassen før jeg setter kursen nedover mot ”camp L` Abbor”. Har begynt å leke med tanken om gi meg en dag tidligere, altså lørdag formiddag. I dag er det torsdag. Da jeg kommer ned til Abbortjern lurer jeg faktisk på å gi meg allerede i dag; været her er ikke noe bedre – snøen er blaut og kram, telt, klær og utstyr er blått. Litt tenking frem og tilbake; jeg bryter opp. Spenner sekken på meg, og setter nedover mot Fossum, som vanlig bommer jeg på bussen med noen minutter så jeg labber hjemover. Det er torsdag, ikke søndag da jeg låser meg, men jeg fikk meg fem fine dager ute – mildvær og blautsnø er det samme som å bli sjuk.
Det blir ikke tørrmat og smeltevann til middag i dag, det blir grandis og øl.

Konklusjon; bortsett fra været var turen flott, men som nevnt er det været jeg ikke klarer om vinteren mildvær og fuktighet. Neste gang dropper jeg det selvoppblåsende liggeunderlaget jeg må blåse opp selv med et standard underlag – og flere rene sokker.

[1] Frokosten min lages av en blanding av havregryn, nøtter og rosiner. Over dette strør jeg et lag med tørrmelk og heller over varmt vann slik at det minner om havregrøt med melk.